Viser 1 til 10 av 12 omtaler
En sann fryd å lese!
God bok
Denne fenget ikke like bra som de to forrige bøkene i samme serie.
Jeg leste bok nummer to i serien så langt tilbake som juli 2016. Allikevel var det rimelig enkelt å ta opp tråden fra de to foregående bøkene Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien. I romanen Landet ingen har sett utgitt i 2016, en bok jeg har kjøpt, fortsetter Edvard Hoem fortellingen om de som reiste over Atlanteren og de som ble i Norge. I denne romanen dør søstrene Gjertine og Serianne, Gjertine i USA og Serianne i Norge.
«Ho åt nistematen sin og drakk vatn fra den store flaska
ho hadde med seg. Denne reisa var lang, men ingen ting mot
den reisa ho hadde lagt ut på saman med Ole Aas i ungdommen,
da dei forlet Norge den 2. juni 1886 for å finne ein
heim i den nye verda. Det var ho som hadde insistert på at
dei skulle reise, enda det var han som hadde familie i Sør-
Dakota. Ho kunne ikkje lenger minnast kvifor ho ikkje var
i stand til å slå seg til ro på Slutåsen. Det var rett nok langt
til skogs og høgt til fjells, og det var vanskeleg å få kornet
mogent der, anten ein sådde bygg eller havre. Men det var
også fritt, og med eit utsyn mot fjell og fjord og vesthimlar
som var sjeldsynt, sjølv i det vakre Norge. Alle som kom dit,
sa at vakrare utsyn hadde dei ikkje sett.»
Det er Gjertine som er på reise til sønnen Severt som har flyttet sammen med familien sin fra Sør-Dakota til sørlige Alberta i Canada, der de er blitt britiske statsborgere. Det er ikke god jord igjen i Sør-Dakota. Selv om sønnen forsøker å overbevise moren om at det er et bra sted å bo, kan hun se noe annet ved selvsyn:
«Ho stod på ein måte på endestasjonen. Her enda i alle fall draumen for Severt. Dåpen i Vågøy kyrkje den mørke aprildagen i 1882, den gongen det vart aust vatn på han som da heitte Sivert, kom til henne som klare minne i Ravenscrag, da Severt og Clara hadde tent parafinlampene i det vesle skuret og gjekk for å mjølke kyrne. Ho såg for sitt indre blikk syster si Anne-Martha, som den gongen var i slutten av tjueåra, men som no var ei gammal kvinne lik henne sjølv, enke og fattig, og Erik og Anne, som også hadde vore fadrar for Severt, og som no begge nærma seg dei sytti. Den aprildagen i Vågøy kyrkje låg langt tilbake i tida, men Gjertine visste og vedgjekk det som alle hadde forstått: Det var ho som hadde valt på vegner av alle. Ho hadde fått Ole til å gå med på å reise, og barna hadde ho sjølvsagt ikkje spurt, dei tok ikkje del i slike avgjerder, dei måtte bli med på den ferda som foreldra hadde lagt ut på, og den var lang. Det var hennar skuld at Severt var hamna her, og spørsmålet var da enkelt: Hadde ho valt rett? Var det dette ho hadde sett som ei framtid for den eldste son sin?»
Som de andre bøkene jeg har lest av Edvard Hoem, gjorde romanen Landet ingen har sett inntrykk å lese. En roman med en blanding av fakta og fiksjon. Og aller mest inntrykk gjorde historien der Gjertine besøker sønnen sin. Det er da en forstår hvor endelig mange av de valgene emigrantene tok for livet sitt var. Hvor mye slit det var å bygge seg opp en tilværelse av ingenting. 410 sider god leseopplevelse ble romanen for meg, og jeg ser frem til å lese den neste romanen i serien: Liv andre har levd.
Synes starten på boka var bra, med hyggelig gjensyn med både Anton Edvard, Eilert, Gjertine og Serianna. Etter hvert blir det litt mye oppramsing av fødselsår fra kirkebøker, skjønner at Hoem har gjort sine kildegranskinger, men det trekker boka ned at han ikke klarer å balansere mellom å "ramse opp" fra kilder og å gi en egen beskrivelse av hva som skjedde der og da... I tillegg synes jeg denne boka i motsetning til de to forrige blir en transportetappe til neste bok, man MÅ lese neste bok for å følge med på hva som skjer videre... i motsetning til de to forrige bøkene som hadde en egen fin avslutning....
Interresant historisk lesning om to brødre i Norge og Canada og deres slit om å bli gjeldsfrie først på 1900 tallet. Forfatteren skildrer oppvekstvilkår, familieliv og samfunnsliv.
Hoem skriver så vârt, levende og ikke minst vakkert, samt i en tidsriktig språkdrakt - elsker denne serien
Tredje bok om forfatterens familie.
Historien veksler mellom brødrene Anton Edvard i Romsdal, og Eilert i Canada. De har begge samme mål - å bli gjeldfrie.
1. verdenskrig er i gang, og hjemturen til Eilert blir lagt på is.
I tillegg får vi høre om Gjertines spontane reise, og Seriannas sorg etter at slåttekaren gikk bort.
Enda en drivende god bok hvor historiske hendelser og fiksjon går hånd i hånd.
Sterk tredjebok i serien om Hoem-slekten!
Det er få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Edvard Hoem (f. 1949). Aller best synes jeg han er når han dikter seg inn i virkelige personers liv. Disse virkelige personene er i det alt vesentlige hans egen slekt, om han da ikke skriver om seg selv - som i "Heimlandet. Barndom", kanskje en av hans aller sterkeste bøker.
I 2014 kom boka "Slåttekar i himmelen". Hoem tok utgangspunkt i sin egen oldefar, Knut Hansen Nesje, eller Nesje-karen som han som regel ble omtalt som. Handlingen startet i 1874, kort tid før han som enkemann møtte Serianna. Hun skulle bli hans andre kone. De fikk fire sønner, og samtlige av dem ble etter hvert borte fra hjembygda. Anton Edvard ble sendt bort til sin barnløse tante og onkel. Bastian Georg deserterte fra soldatlivet og flyktet til København, og to reiste til Amerika. I den første boka var det Gjertine, Seriannas søster, og Ole Aas som reiste til Amerika, men brevene de sendte hjem førte til at flere følte seg kallet til å reise til en bedre fremtid "over there". Samtidig fikk vi et sterkt innblikk i hvordan det sto til i Norge på slutten av 1800-tallet, der det ikke var noen fremtid for fattigfolk, særlig ikke der hvor man var en av mange søsken. Og det gjaldt jo de aller fleste.
Den andre boka i serien - "Bror din på prærien" - kom i 2015. Her møtte vi Eilert, som i en alder av 16 år reiste over til stedet der tanta Gjertine og onkelen Ola Aas hadde slått seg ned. Han møtte en svært deprimert tante, og forholdene var på ingen måte så lovende som beskrevet i brevene. Etter hvert reiste han til Canada. Han holdt seg på den smale sti, og styrte unna overivrige kvinnfolk som gjerne ville kapre den høyreiste og flotte nordmannen. Parallelt fulgte vi Serianna og Nesje-karen der hjemme, barnløse som de var blitt på sine eldre dager, siden alle barna hadde reist sin vei.
Denne tredje boka handler i all hovedsak om brødrene Anton Edvard og Eilert, som bor i hhv. Romsdal og på Alberta-prærien i Canada. Vi følger dem i årene fra 1912 til 1927. Anton Edvard, "den heldige" i søskenflokken som tilsynelatende kom til duk og dekket bord hos sin barnløse tante og onkel og arvet deres gårdsbruk, har for lengst innsett at gården ikke er stor nok til å leve av. Han er nødt til å ta seg andre jobber for å overleve. Eilert starter med to tomme hender på Alberta-prærien, og jobber seg møysommelig opp og frem. Det handler ikke bare om å overleve og kunne sette mat på bordet hver dag. Ambisjonen til begge brødrene er å bli gjeldfri en dag - før de blir for gamle. I brevene som verserer mellom brødrene merker vi en kjærlig konkurranse, hvor de begge inspirerer hverandre til å stå på. Og bare for å ha presisert det: Anton Edvard er forfatterens farfar. Da han får sønnen Knut, er det forfatterens far det er tale om.
Langt hjemmefra i et land der de norske farmerne ikke kunne språket, var det ikke bare viktig å bo sammen med sine egne. Det å ha et felles bedehus handlet ikke først og fremst om gudstro-dyrkelse, men om et sted å treffe likesinnede i en tid der alt var slit fra morgen til kveld, år ut og år inn. Å treffes en gang i uka og utveksle nyheter, holdt dem oppe. Brev fra Norge var allemannseie. Alle levde og åndet for nytt fra hjemlandet. Slik var det også på den andre siden av Atlanteren. Fikk noen et Amerika-brev, fikk alle lese det.
"Kjære Broder Anton Edvard! Guds Naade og Fred!
Etter dette fromme ønsket gjekk Eilert over til å gi råd til veslebror sin. Eilerts råd gjaldt både timelege og åndelege spørsmål, dei var utvitydige og poengterte, og gjerne forsynte med eit utropsteikn, før han avslutta med å opplyse kor mykje kveite han hadde sådd om våren og køyrt i hus om hausten. Alt han skreiv, var blanda med ertande hint om kor smått han syntes alt var i det landet som broren budde i, og som han sjølv hadde forlate:
Kom over til mig, saa skal jeg give dig lige meget jord for ingen ting som alle Hoem-gaardene til sammen!
Anton Edvard tok seg ikkje nær av det han kalla den bauske tonen til Eilert, og det gjorde han rett i. Alt var godt meint, for Eilert nærte sterke kjensler for broren. Han prøvde å ta igjen det han hadde forsømt den gongen dei budde i same hus, før broren mot sin vilje vart send den barnlause onkelen og tanta." (side 26)
Så kom krigen. Første verdenskrig gjorde tanken om å vende tilbake til Norge helt umulig. Dette var hardt for Eilert, som drømte om å besøke sin mor Serianna, mens hun fremdeles var i live.
Mange av personene vi som har lest denne triologien har blitt så glad i, faller bort i denne tredje boka. Ikke bare dør Nesje-karen, Seriannas ektemann, men det harde livet på prærien og alle barnefødslene i en tid uten prevensjon, krever også sine ofre. I tillegg var det ikke alle år som ga like mye grøde, og hva gjorde de da? For ikke å snakke om i år der det endelig er nok korn, men hvor kornprisene er så lave at det bare så vidt går rundt ...
"Hausten 1919 kom dei første teikna på at verda ikkje var i lage. Mindre enn eit år etter at krigshandlingane stilna, vart det arbeidsløyse, i Europa og på det amerikanske kontinentet. Prisen på sild og fisk stupte, og det same gjorde kornprisene. Dei enorme kornlagera som var bygde opp i krigsåra, både i Frankrike og Canada, gjorde at farmarane fekk lite igjen for avlingane sine." (side 288)
Farmerne slet seg nesten ihjel, hele tiden drevet av drømmen om et bedre liv - om ikke for seg selv, så for etterkommerne sine. I motsetning til slekten på den andre siden av havet, kunne de etter hvert skaffe seg automobiler, men også i Norge kom fremskrittet nærmere - i form av mer moderne landbruksmaskiner. Drømmen om å bo i Roslyn når farmerlivet var over, levde i Gjertine. Alt for å få være i nærheten av sønnen Edward og hans familie ... Vi kommer også tett inn på Anton Edvards sorg over ikke å vokse opp sammen med den familien der han skulle ha hørt hjemme. Konene til brødrene har dessuten en stor plass i deres liv, og beskrives kjærlig av forfatteren. Beret Anna, som er gift med Anthon Edvard, Martha som er gift med Eilert, Gjertine som er gift med Ole ... Uten disse kvinnene ved deres side, uten deres kjærlighet og ståpåvilje, hadde ikke mennene hatt mye å leve for.
Et vendepunkt i livet til Ole og Gjertine, utløst av en krise, gjør at de til slutt kan oppfylle drømmen sin om et hus i Roslyn. Krisen inneholdt med andre ord en godt skjult gave ...
Personene i bøkene om Hoem-slekten er høyst virkelige, og forfatteren har gjort solid research for å skrive dem. Samtidig har han selv understreket at han har vært nødt til å dikte seg inn i livene deres, og forsøkt å forestille seg hvordan det må ha vært å leve livene deres. i etterordet til "land ingen har sett" skriver han:
"Heller ikke dette er slutten, så sant ikkje noko uventa skjer. Fjerde band i bokserien vil fullføra historia om Eilert Knudtson og bror hans Anton Edvard. Denne siste kalla seg i vaksen alder Edvard Hoem, men forfattaren bestemte seg for å halde på døypenamnet hans for at stoffet ikke skulle lide under at han sjølv ber same namn, og for å minne om at sanninga i romanen først og fremst er av dikterisk karakter. Ei viktig målsetting i arbeidet med boka har vore at historiske fakta skal stemme, og ale detaljar vere riktige, så langt vi kan etterspore dei. Men til sjuande og sist er dette ein roman, der samtalar og situasjoner er oppdikta." (side 413)
Denne gangen valgte jeg å høre lydbokutgaven i stedet for å lese boka selv. Det ble en fin opplevelse! Jeg ser at flere anmeldere har bemerket at akkurat denne boka ikke berørte like sterkt som de to foregående. I og med at det kommer to bøker til, og vi er midt i et løp som etter planen skal resultere i en bokserie på fem bind, tenker jeg at det er naturlig at enkelte av bøkene kan oppleves mer stillestående enn resten. Fordi forfatteren selv har hatt som ambisjon å holde seg så tett opp til sannheten som mulig, tenker jeg at de historiske fakta begrenser mulighetene for å lage mer drama enn det er grunnlag for, slik at vi lesere skal sitte igjen med en opplevelse av å ha lest en spennende bok. For meg holdt det lenge å lese om slitet, slik det må ha fortonet seg for dem som valgte å reise til Amerika og Canada. Dette slitet var ikke mindre for dem som ble igjen, men det var likevel på en litt annen måte. Underveis er det like fullt små og store "plott" å glede seg over. Hva skjer med Ole og Gjertine etter at et annet kvinnemenneske har dukket opp på arenaen? Vil Martha klare av med alle barnefødslene? Kommer Ole seg hjem til Norge mens moren Serianna fremdeles er i live? Klarer Gjertine og Ole å kjøpe seg et hus i Roslyn? Slike ting ...
Aller best likte jeg å lese de delene av boka som handlet om samspillet mellom ektefellene, der de innså at alle barnefødslene ville få sin pris om de ikke sluttet i tide. Likevel klarte de ikke å holde seg fra hverandre. Staheten hos både mennene og kvinnene, der begge parter skjønte når nok var nok, er fornøyelig og humoristisk beskrevet av forfatteren, som av og til blander seg inn i historien. Akkurat dét skal vi nok få se mer til i de neste to bøkene, som nødvendigvis må legges opp til forfatterens egen tid. Det at han er tro mot sitt prosjekt, nemlig å fortelle historien på begge sider av Atlanterhavet, gjør at jeg gleder meg sterkt til de neste bøkene! Vi har Norges nære historie med mellomkrigstiden, andre verdenskrig og etterkrigstiden - og vi har forholdene i USA og Canada i en tid der fremskrittet på noen områder lå langt foran Europa, og samtidig så langt tilbake hva gjaldt f.eks. kvinnefrigjøring og den slags.
Jeg anbefaler denne bokserien på det aller varmeste! For å få fullt utbytte av "Land ingen har sett", må man lese de to foregående bøkene "Slåttekar i himmelen" og "Bror din på prærien"! Selv har jeg lyst til å lese alle bøkene om igjen!
Sist sett
