Utgangspunktet for denne klassikeren fra 1911 virker så absurd som vel mulig. En smellvakker tryllekunstner (!), Zuleika Dobson, trollbinder unge menn i Oxford slik at de alle vil ofre livet sitt om ikke deres kjærlighet til henne blir gjengjeldt. Ved siden av å utgjøre en tvilsom studie av massepsykose, gir romanen et ironisk innblikk i universitetslivets til dels merkverdige tradisjoner. Kritikeren Beerbohm leker med literære sjangre, blant annet med seg selv som karakter godt å vel halvveis ut i boka. Han raljerer over de lærde og de halvstuderte som for eksempel kan få seg til å si: «Jeg har ikke peiling på kunst, men jeg vet hva jeg liker» eller «Jeg har lest 21 av verdens 100 beste bøker.» Med andre ord fenomener som lever i beste velgående utenfor Oxford også i det 21. århundrede.
Viddet i denne romanen har sikkert gått meg hus forbi flere ganger. For min del var beskrivelsen av den eklusive studentforeningen Junta et komisk høydepunkt. Klubben var så eksklusiv at den på et visst tidspunkt kun hadde ett medlem.