Bokelskere.no

Ok, jeg leste ikke Sort messe denne gangen, den har jeg lest utallige ganger før. (Så mange at mora mi ble bekymra for meg, faktisk!) Men de to andre hadde jeg ikke lest før og jeg koste meg virkelig! Ok, det går litt treigt, folk blir avbrutt akkurat i det de skal avsløre noe viktig og språket er arakisk, men det er jo spennende!

En av de store krimklassikerne dette her, og skummel så det holder :)

Hva har heksebål og en "moderne" krimgåte til felles?

Stevens finner i et ferskt manus et bilde av en kvinne. Han får sjokk da det viser seg at bildet av kvinnen er prikk lik hans kone. Hvordan kan en annen kvinne være så lik hans kone? Og da en nabo dør av en mystisk årsak sies det at han så en kvinne kledd i gammeldagse klær som forsvant gjennom en dør som ikke eksisterer. Og hva betyr tauet med knutene som blir funnet ved liket? Betyr det noe spesielt eller hva er det som egentlig foregår?

Sort messe er en klassiker innen krimsjangeren, og jeg er flau over å si at det tok meg mange år før jeg endelig leste den. Hvorfor jeg brukte så mye år på å utsette å lese den, vet jeg ikke, men tror kanskje det har noe med forventninger å gjøre, og redd for å bli skuffa hvis boka ikke svarer til forventningene. Har jo hørt at den skal være veldig spennende og grøssende. Altså er det en bok i min favorittsjanger og selvfølgelig hadde jeg store forventninger til den, da. Så det gikk mange år før jeg fikk tak i den på mammutsalg for et par år siden, og det tok meg enda et par år før jeg tok den frem. Meningen var at jeg skulle lese den i påska, men rakk det ikke. Tiden går jo fort, og det var andre bøker jeg også hadde planlagt å lese. Men, men, bedre sent enn aldri og nå er den lest.

Og hva jeg syns? Tja … si det … jeg syns den var spennende, fiffig, og givende, men (det er vel alltids et men), jeg ble ikke helt begeistret. I alle fall ikke så begeistret som jeg hadde håpet at den ville bli. For all del så var den spennende, og jeg er glad for å ha lest den, men den var ikke så grøssende. Ikke så grøssende som jeg innbilte meg at den ville bli. Selvfølgelig hadde handlingen en ekkel atmosfære, men den var ikke helt til å ta eller føle på. (Om du skjønner hva jeg mener?) Uansett hadde jeg glede av å lese denne klassikeren, selv om jeg ikke var helt solgt. Men en fin grunnlag å utforske Carrs forfatterskap videre var det. Jeg har allerede begynt på Stemmen som hvisket, og den virker lovende.