Jeg ble vilt begeistret for den første romanen om Frank Bascombe, Sportsjournalisten. Det er en fortettet skildring av en mann i mild midtlivskrise.
Uavhengighetsdagen følger Frank videre, i det gudsjammerlig kjedelige året 1988. Den minner om forgjengeren i den forstand at boken følger Frank i noen få dager.
Jeg har ingenting imot bøker om vanlige folk som har lite spektakulære liv. De fleste liv har lite ytre dramatikk. Men 464 sider på innsiden av hodet til Frank Bascombe ble etter hvert en prøvelse. Det skjer ikke noe særlig i denne boka. Vi følger Frank på jobb som eiendomsmegler for gneldrete par, som er noe av det kjedeligste jeg har lest på lenge. Frank drar på tur med tenåringssønn. Frank snakker med damer. Frank vurderer alle situasjoner opp og ned. Alt er på det jevne. Som i første bok, er Frank tilsynelatende likegyldig over brå død hos hans nærmeste.
Det finnes to bøker til om Frank Bascombe. Det blir en stund til jeg går løs på dem. Uavhengighetsdagen er ikke uten lyspunkter og formuleringer som setter tankene i sving, men det er langt mellom dem. Boken kunne vært kuttet ned til 1/3 og blitt mye bedre.