Viser 1 til 1 av 1 omtaler
Boken Elizabeth 1. av Linn T. Sunne har unge lesere som målgruppe. I innledningen til boken utgitt i 2016 skriver forfatteren at det var på ungdomsskolen hun begynte å interessere seg for det spesielle livet til Elizabeth. Boken handler om Elizabeth ( f. 1533) da hun var barn og ungdom, og er en blanding av fiksjon og fakta. Boken er på 64 sider og tegningene er av Jenny Jordahl.
Boken som er utgitt her på forlaget Gyldendal begynner slik i kapitlet «Audiens hos mamma og pappa»:
«Lille Elizabeth våkner i hestevognen. Lyden av hesteskoene som slår mot veien, gyngingen i vognen, og en skarp sol som glimter inn mellom vinduene, vekker henne. Hun ligger i fanget til barnepiken Muggie, og nå setter hun seg opp og ser nysgjerrig rundt. Hun er litt over et år, har små skarpe tenner som klør, rødt hår, og hun ler lett når noen tuller med henne. I vognen sitter også David, mannen til Muggie, og en tjener som ordner med mat og drikke på turen. De er på vei til Hampton Court i London, der Kong Henrik 8 og dronning Anne av England har hoffet sitt.»
Selv om jeg har lest mange bøker om historien rundt Henrik 8, Anne Boleyn og Elizabeth, var det gøy å lese denne boken tilrettelagt for unge lesere. Det er alltid noen fakta som en ikke har fått med seg tidligere. Boken tar for seg historien frem til Elizabeth blir kronet som dronning. Jeg har lest boken på eBokBib.
Akkurat nå leser jeg Under Big Ben av Richard Herrmann utgitt i 1972. I kapitlet «Da Parlamentet nesten gikk til himmels» skriver han bl a dette om fortsettelsen på historien etter at han har skrevet om Henriks forhold til troen :
«Under Elizabeth I, den mannhaftige datteren hans som styrte England med fast hånd i annen halvdel av det 16. århundre, ble det annerledes. Med henne kom rettroenheten inn i britisk politikk.
Den rødhårete, fregnete Elizabeth ble skremt for livet av alle komplottene som hun — ofte med god grunn — trodde katolikkene fikk i stand for å vippe henne av tronen.
Den politiske og religiøse kampen ble blandet opp med kjønn og kvinnelig sjalusi også, og den ble ikke mindre bitter av den grunn — for dronning Elizabeths katolske rivalinne til tronen var Maria Stuart, like mørk og myk og skjønn og mannekjær som Elizabeth selv var benet og barsk og mannevond — eller mannfolkredd, som moderne psykologi vil ha det til.
Og da kampen mellom de to kvinnene var endt med Marias vakre hode på blokken, ble det som en besettelse for dronning Elizabeth å finne katolske intriger i alt som gikk imot henne og hennes kongerike.
Det var som om hun prøvde å rettferdiggjøre sin udåd på den måten, og jo eldre og striere og mer mistenksom og dødsredd hun ble, desto hardere gikk hun fram mot katolikkene i landet.
De fikk ikke lenger lov til å ha offentlige stillinger, de slapp ikke inn på universitetene, de måtte betale bøter på tyve pund i måneden når de ikke møtte fram til de protestantiske gudstjenestene i den eneste sanne engelske kirken. Det ville svare til en bot på tusen kroner i måneden etter vår tids pengeverdi. Denne spesielle kirkeboten ble faktisk en av statens, dvs. dronningens, beste inntektskilder i disse tidene.
Det viser også hvor sterkt katolikkene holdt fast ved sin tro.
Etter som forfølgelsene økte, måtte tusener av dem flykte fra landet. Mange endte som leiesoldater i hæren til den katolske kong Philip av Spania som herjet omkring på kontinentet, helt opp til Nederlandene, mot slutten av Elizabeths mange mektige år på tronen.
De katolikkene som ble igjen på De britiske øyer og holdt fast ved sin tro i all hemmelighet, satte sitt håp til James I som overtok makten da Elizabeth omsider vandret bort i sin rette protestantiske tro i 1603.»
Sist sett
