Viser 1 til 2 av 2 omtaler
Johan Harstad bør være kjent for et relativt stort publikum, kanskje særlig for romaner som «Hässelby» og «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» hvor sistnevnte ble gjort om til tv-serie på NRK for noen år siden. Hans foreløpig siste utgivelse er den temmelig omfangsrike «Max, Mischa & Tetoffensiven», utgitt i 2015, og som han har mottatt prestisjetunge internasjonale priser for. [Feil, det er selvsagt «Ferskenen» fra 2018, ulest for min del dessverre.]
Men den boka jeg skal snakke om nå, det er «Ambulanse» fra 2002. Formatet i denne novellesamlingen er ikke stort, den er på under 200 sider og den representerer også forfatterens skjønnlitterære debut. Dette er med andre ord ikke en ny bok, men jeg følte nå at tiden var kommet for å tette et hull i hans forfatterskap – og det var jo en sann glede.
«Ambulansen» som litterær metafor er ikke så dum, ambulansen eller utrykningskjøretøyet kan lett symbolisere frykten for det forgjengelige i livet, men den kan også representere håpet om at det finnes en redningsplanke der ute, selv for den som føler seg som aller mest fortapt. Som et samlende element for urbane fortellinger om moderne livsanskuelse er den svært treffende og meget effektiv, selv nå 17 år etter utgivelsen.
Historiene i samlingen kretser rundt de mektige og evige temaene, som liv og død, kjærlighet og forakt, frykt og mot. Ambulansen selv er innom jevnlig i novellene og den fungerer som et element som binder historiene sammen der den farer gjennom aktørenes liv, kanskje som et varsel om ulykke eller noe ubehagelig ELLER som et symbol på en ny retning i livene deres. Vi møter også ambulansesjåføren selv i åpningsnovellen, der han fortvilet forsøker å balansere traumene fra arbeidet i felten med et normalt familieliv, slik mennesker i ekstreme yrker ofte skildres på film, som mennesker med plusser og minuser, men også dypt preget av den rutinemessige katastrofen de må forholde seg.
I en annen novelle møter vi en voksen sønn som har en gammel far som ligger for døden, som ikke klarer å unngå å planlegge hver minste detalj rundt både døden selv og alt det som skjer ellers i livet hans, og selv ikke midt i tragedien klarer han å unngå å tenke på hver eneste bidige detalj som skal fikses, ordnes og stelles med. Men liv og død kan ikke alltid planlegges på den måten, noe sønnen snart får merke. I en annen historie møter vi en ung forelsket gutt med vannskrekk som fortvilet forsøker å forsere utfordringen med å dykke ned til bunnen av et svømmebasseeng for å hente opp en livredningsdukke. Klarer han det, og i så fall – ligger nå egentlig frelsen der?
Jeg nevnte det filmatiske aspektet tidligere, og det er i det hele tatt noe filmatisk over beskrivelsene i mange av novellene i «Ambulanse». Tilsammen minner de litt om den formen for flettverksfilmer som var populære rundt årtusentallet, altså der mange ulike historier flettes sammen med hverandre. Et eksempel på det er «Magnolia» av Paul Thomas Anderson, som dukket opp på kino i 1999, tre år før denne samlingen så dagens lys.
Selv om ord flyter i en mild strøm så er både mental og kroppslig smerte et gjennomganstema her, noen ganger forbundet med krig og terror, andre ganger med hverdagslige gjøremål og en følelse av ren og skjær maktesløshet. Spesielt i novellen «Vietnam, torsdag» gir Harstad oss en inngående og smertefull innføring i hvordan napalm egentlig virker på huden – ikke en vakker opplevelse, men troverdig, inntil det smertefulle.
Akkurat som musikkplater egentlig er meningsløse uten en eller annen form for samlende kraft, om ikke annet som i en gjennomtenkt rekkefølge på låtene og et gjennomgående sound, så er det samme selvsagt tilfellet for gode novellesamlinger. I alle fall så ER dette tilfellet for «Ambulanse», og det er noe som slår en etter endt lesning at dette minner vel så mye på en roman som en novellesamling, enkelte av figurene opptrer flere steder, og den føles helhetlig og historiene gir best mening når de leses i sin helhet.
Jeg er svært glad for at jeg gikk tilbake for å lese dette ungdomsverket av Harstad, den bør ingen med sans for gode noveller gå glipp av.
Sist sett
