Bokelskere.no

Boka er 400 sider. Altså ganske lang, men på slutten klarer Hoem å samle ein del trådar og avslører korleis dei skadeskotne menneska i boka er blitt som dei er blitt. Hoem dykker djupt ned i kristendomen, særleg korleis korstoga framleis pregar den vestlege verda 900 år etter, og han viser gjennom tankane til hovudpersonen i boka, korleis korstoga leia fram til reformasjonen, tvil om Guds eksistens og til sjuande og sist fremveksten av dei totalitære ideologiane i det 20. århundre, samt forsøker Hoem å vise korleis vi kan leve med denne tvilen og tankane om at Gud har forlate oss. Han konkluderer med noko sånn som at rasjonelle tankar og bevisføringar for om Gud finst eller ikkje, er nyttelaust, og at det einaste som kan føre oss nær Gud er lidinga og kjærleiken. Gjennom lidinga vår, ser vi Jesus si liding, og gjennom kjærleiken ser vi Gud sin kjærleik. Ved å lide og dermed tvile på om Gud finst, og ved å sjå kor aleine vi står, kan vi skjøne Jesus når han på korset spør om far hans har forlate han. Korleis kan vi ikkje la oss merke av det når Gud tek menneskeham og endar på korset, der den nakne lidinga er så stor at han tvilar på sin eigen eksistens? Dei som tek si eiga liding, sitt eige kors, og ber det, går saman med Jesus. Dette er berre nokre av tankane og utgreiingane som Hoem legg fram i Tid for klage, tid for dans. Eg likte boka. Hoem skriv som vanleg malande og vakker nynorsk
Tidvis tragikomisk, og nokre gongar litt langdrygt, men det fungerer sånn i ettertid, når eg har lese ferdig boka, nettopp fordi Hoem klarer å avrunde med å eksponere det innerste i desse folka, slik at eg sit att med ei kjensle av respekt og takksemd - den nakne menneskesjela vist fram, og det er det uråd å ikkje kjenne seg igjen i.

Den godeste Hoem skriver så fint - det er som å bli båret på en rolig bølge gjennom boken. Men hva var egentlig historien? Ihvertfall gode skildringer om våre omskiftelige sinnelag.