Bokelskere.no

En firer, men jeg likte den.

Noen ganger, når jeg som lærer leser elevbesvarelser, møter jeg tekster som bokstavelig talt bobler over av ideer. Det er når man på tre sider har nok handlingsganger til en roman. Slik oppleves denne boken og, og siden den er en roman, skulle man kanskje tro at det er greit? Og det er akkurat det det er. Greit. I motsetning til elevene mine lander Fowles de fleste trådene sine. I likhet med dem, ville jeg sagt til han at teksten hadde hatt godt av en tydeligere retning. Boken er litt kjærlighetshistorie, litt mystikk, en dæsj krim, en spiseskje filosofi, en teskje kjærlighetserklæring til Hellas, problematisering av samfunnsendringer; særlig i forhold til moralske spørsmål. Kort sagt: det gapes over for mye. Midtpartiet var langdrøyt, og det var nære på at jeg ga opp, men det tok seg opp mot slutten. Mulig at min interesse for historie dro meg videre da. De mange litterære referansene, til Shakespeare og særlig de gamle grekerne, passer for så vidt inn, men det er en farlig øvelse, fordi det fort kan minne om brusing med fjære fra forfatterens side: "Se, jeg har lest alle klassikerne!". Det har ikke jeg, men innser fortsatt at det å bruke plass på et nettsted som dette, til å kritisere noen for å vise fram sin kulturelle kapital, kanskje ikke er toppen av selvinnsikt. Derfor lar jeg være.

Denne boka traff ikke helt meg. Etter hvert, sånn halvveis i boka, ble jeg mer catched, mye pgra det høyst spesielle opplegget eller en svært original story. Så siste halvdel tråla jeg greit igjennom. Terningkast fire. That's it. Mitt problem med boka er todelt. Først og fremst hovedpersonen som mildt sagt lever et liv med en dametekke svært fjernt fra de fleste unge menns hverdag. Alle vil nok ha slikt pubertalt drømmeaktig drag på damer, men, sorry ass, de færreste har det. Mr. Urfe ble for fjern, en slags misunnelsesverdig fyr på en annen planet! Og så slet jeg med den litt utdaterte og gammeldagse stemningen i boka. Ok, tingene foregår for over 60 år siden, men dette gjorde også sitt til at det hele virket fjernt, utdatert, gammeldags, urealistisk, uvirkelig og dermed ganske så uinteressant. Storyen er også litt løs. Mye løse tråder og litt slapp storyteknisk konstruksjon. Forfatteren selv sier i et etterord at romanen var et lærestykke, altså et verk han i ettertid er sånn passe mellomfornøyd med. Fowles er da også overrasket over den kult-status boka fikk på 70-80-tallet. Vel, oppsummert er Magikeren absolutt lesbar. I sin originalitet og kult-status kanskje sogar mer enn lesbar, men meg fenget den altså ikke helt 100%.