Det er umulig å lese denne bemerkelsesverdige boka uten å ta i betraktning skjebnen til forfatteren som omkom i Auschwitz. Fullført i 1941 og først publisert i 2004, gir boka et overraskende levende og modent bilde av mentaliteten til de beseirede franskmennene og deres okkupanter etter Frankrikes fall i juni 1940 (Lest 2010).
Jeg synes del 1 var ganske treg og tung å få inn under huden. Det var mange karakterer å bli kjent med, og ingen dybde, slik føltes det, mer som skisser av et krigsutbrudd og hva som bor i mennesker i en slik krise. Jeg hadde riktignok ikke lest hele det lange forordet før jeg startet, noe jeg gjorde etter jeg var ferdig med del 1. Det bør man virkelig gjøre før man leser Storm i juni. Forordet ga meg et mye større perspektiv på hele romanprosjektet, og forfatterens liv før og frem til sin død. Det forteller om manuskriptenes vei frem til forlegger og utgivelse i 2004. Hennes to små døtre hadde tatt vare på en koffert med manuskripter og notater under sin tid i flukt frem til freden i 1945. Først mange år senere greide de å lese dem.
Det å tenke på del 1 som tablåer som legger grunnlaget for resten av romanverket, gir stor mening.
Angående del 2, så synes jeg det viktigste og kanskje mest interessante er forholdet mellom tyskerne og de franske. Nemirovsky skildrer det nok slik det var, slik hun så det. Uten fordommer, uten den viten som ble oss andre til del etter verdenskrigens slutt. Det er også noen gripende scener i denne delen, hvor følelser utvikler seg mellom Lucile og Bruno. Også om hvor langt man er villig til å gå for å ta fienden, eller for å hjelpe en venn.
I Norge kjenner vi alle til begrepet Tyskertøs. Og om skammen disse kvinnene og barna deres har måttet bære på i etterkrigstiden. I september sist høst, under bokfestivalen i Oslo overvar jeg et bokbad mellom flere norske forfattere som hadde skrevet om krigen i 2012, blant annet var det en kvinne som snakket nettopp om dette; vennskapet mellom de tyske og de norske rundt på gårdene. Noe man ikke har kunnet snakke om i Norge, fordi det har vært tabu. Nå husker jeg ikke i farten hva forfatter og bok het, men det kan jeg sikkert finne ut senere. Jeg tror hun selv var et såkalt barn av en tyskertøs.
Med tanke på at Irene Nemirovsky selv ble offer for den brutale etniske renskingen som millioner av andre jøder, er dette en veldig sterk bok å lese. Usensurert på en måte, uten krigens etterklokskap og tabuer. Samtitid er det beundringsverdig å greie å skrive slik mens alt dette pågår. Men all grusomheten vi fikk vite om i ettertid, visst hun jo ikke om da.
Da jeg var ferdig med del 2, Dolce, var jeg såpass inne i historien at jeg bare ønsket å lese videre. Jeg antar at de andre delene også ville berøre de andre personene vi så vidt ble kjent med i del 1. Dette antyder også hennes notater. Hun skriver også veldig bra, med en nådeløs penn, men også poetisk. Enkelte skildringer av natur, landskap, folk, situasjoner er virkelig nydelige. Som andre situasjoner og personer skildres direkte, rått og brutalt.
Storm i juni var en helt spesiell krigsbok, å lese,- et vitnesbyrd fra en ikke-overlevde,- som anbefales på det sterkeste.
nydelig roman, for en fantastisk skildring av flukten fra Paris i 1940, sett gjennom øyne til forskjellige klasser av befolkningen. anbefales å lese. Jeg både lo og gråt av denne boken
I bokas første del - Storm i juni - skildres tyskernes innmars i Frankrike i 1940. Vi følger flere familiers desperate flukt fra Paris. Ulikhetene mellom de rikes, middelklassens og de fattiges måte å takle situasjonen på, er beskrevet både med alvor, varme og humor.
I bokas andre del - Dolce - følger vi livet i en liten fransk landsby etter at okkupasjonen er et faktum. Viktigheten av å holde fienden på avstand balanseres hårfint med bruk av kløkt for å oppnå fordeler overfor tyskerne, slik at krigen på et vis blir til å holde ut.
Dette er en av de beste romanene jeg noen sinne har lest! Det burde vært mulig å gi terningkast åtte. Nemirovsky skriver som en gud. Litterært er dette intet mindre enn et mesterverk! Det er tragisk at hun aldri fikk anledning til å fullføre sitt storverk fordi hun som jøde selv ble offer for krigens mest uhyggelige skjebne.