Bokelskere.no

Jeg har lenge tenkt på å lese romanen til den finske forfatteren Kjell Westö: Der vi engang gikk som sitatet over er hentet fra. Helt siden jeg så TV-serien som er basert på boken. Etter at jeg lesten boken Finland 1918 av Morten Jentoft, ble det et must. Nå er romanen lånt og lest, og TV-serien kjøpt. Blir spennende å se den igjen etter å ha lest den gode romanen. Det er den tredje boken jeg har lest av Kjell Westö.

Romanen Der vi en gang gikk er på nesten 500 sider. Den har detaljer jeg fint kunne klart meg uten. Samtidig er det småtterier sammenlignet med hvor god jeg synes at den er.

Forventningene til denne boka var høye da jeg leste om handlinga og så terningkasta her inne. Jeg ble derfor overraska da jeg valgte å avbryte boka. Overfladisk framstilling og i beste fall middelmådig språk. Språket er enkelt, og på grensa til barnslig. Føler at man aldri kommer i dybden på personer, følelser eller hendelser.

Jeg synes denne boka var helt fantastisk. Ja, det er mange personer å forholde seg til, men jeg synes det var en av bokas styrker - nettopp det å se hvordan folk kan reagere så forskjellig på en hendelse. Mens noen klarer å gå videre, glemme eller fortrenge, er andre sensitive og kan gå til grunne.

At tidsspennet var såpass stort var en annen styrke ved boka ved at man får følge personene over en stor periode av deres liv, og se hvordan hendelser fra ungdomsårene spiller en viktig rolle i deres liv selv mange år etterpå.

Det var ikke alle personene jeg likte like godt, og spesielt hadde jeg en favoritt, men siden boka er så fantastisk godt skrevet gikk også de andre delene som en røyk, og nettopp det at det var så mange personer gjorde at man aldri behøvde lese veldig lenge om de man liker minst. Dessuten synes jeg det var en spenning i å måtte vente litt på å få høre hvordan det gikk med min favoritt.

Jeg lærte mye for meg ukjent historie om et av våre naboland gjennom denne boka, og synes den tar opp viktige temaer som skyld og det å gå videre. Toppkarakter fra meg.

Personnavn, stedsnavn blir formidlet i rasende fart, til tider er det noe vanskelig å følge med i svingene. Likevel er dette er en svært god roman, livene til Eccu, Allu, Lucie og Ivar gir oss et godt innblikk av borgerskapet og arbeidernes gjøren og laden i Helsingsfors på tidlig 1900-tallet. Det er en gripendende bok, det er en spennende bok og det er en historisk bok. Rød mot hvit, borglig konservatisme, dekadanse, sosialisme, og menneskene opp i alt dette.
Hør bare her: Allus far; "Det er ikke rare hjelpa du har fått av meg, gutten min, men ett råd skal du ha. Bruk vettet du har fått utlevert, les deg opp av denne dritten. Og kast ikke bort livet på å jage etter fyll og fitte sånn som jeg har gjort".
Eller som Lucie sier til Allu; "Jeg forstår dem som lider, jeg forstår dem bedre enn du tror, det er bare at det faller i noens lodd å vandre gjennom lidelsen og være andre til hjelp uten å lide selv".
Oversetter Erik Krogstad har gjort en god jobb.

Klarte ikke denne, jeg. Valgte den pga tematikken, har lest andre gode ting om denne perioden i finsk historie, men denne fikk jeg ikke tak på. Overfladiske presentasjoner av en bråte unge mennesker, og jeg hadde glemt den ene to minutter ut i den andre. Så denne var nok rett og slett ikke for meg.

Dette er ikke den enkleste boka å skrive en anmeldelse på ...

Westö presenterer i boka "Der vi engang gikk" et mangfoldig persongalleri og handlingen er lagt til første halvdel av det nittende århundets Helsingfors. Sentralt står imidlertid skikkelsene Allu, Eccu og Lucie. Mens Eccu og Lucie tilhører overklassen, kommer Allu fra slummen.

Eccu har en lysende fotograf-karriere fremfor seg, men ender i stedet opp som en desillusjonert alkoholiker. Lucie går på tvers av alle vedtatte normer, og betaler en høy pris for dette. Ingen vil gifte seg med henne. Allu derimot har drømt lenge om henne, og får en del av henne når ingen andre vil ha henne. Ville fester og høy champagneføring i alkoholforbudstiden preger Helsinki i tiden etter første verdenskrig samt borgerkrigen som startet i 1918. Formuer fordufter, mens noen kommer seg opp og frem på andres bekostning.

Denne boka er nok viktigere for finnene enn for oss nordmenn, fordi Westö forteller en historie fra en tid finnene selv helst har villet glemme. Jeg likte boka svært godt, men den kunne vært enda bedre dersom Westö hadde konsentrert seg om færre personer og i stedet gått disse nærmere på klingen. Jeg synes det ble litt for mange personer og tidvis litt for overfladisk. En sterk firer fra meg.