Bokelskere.no

Et forferdelig liv.

Jeg har etter hvert lest ganske mange bøker med handling fra muslimske samfunn og med kvinner som hovedpersoner, og jeg mener fortsatt at det er viktig å sette seg inn i levesett, tenkemåte og samfunnsutvikling i slike samfunn. Men noen av disse bøkene mangler den litterære kvaliteten som skal til for å kunne kalles god litteratur. Dette er en av dem. Nadia Hashimi er født i USA av afghanske foreldre, og har trolig solid grunnlag for å skildre kvinneliv i Afghanistan i nåtid og fortid.

Men hun vil altfor mye. I store deler av boka graver hun seg ned i detaljer som ofte gjentar seg gang på gang og setter leserens tålmodighet på store prøver. Det er ikke nødvendig å mate leseren med teskje gang etter gang! I tillegg er synsvinklene noe forvirrende enkelte ganger, og setningsbygning og språk ganske repeterende. Jeg mistenker også oversetteren for å ha gått seg vill i syntaksen noen ganger.

De to historiene som er "sammenflettet" skildrer livet til to kvinner født med hundre års mellomrom, og vi forstår at i de mindre moderne områdene i landet har ikke kvinnelivet forandret seg vesentlig på disse hundre åra. Men de to historiene er så like at det faktisk blir kjedelig. Jeg må tilstå at jeg skumleste store deler av boka.

Det oppmuntrende ved "nåtidsfortellingen" var at hovedpersonen "kvinnet" seg opp og rømte til et krisesenter. Hvordan det gikk videre, vites ikke.

Sorry, her ble det bare en treer.

Romanen gir oss et bilde av kvinner i Afghanistan slik det er i vår tid og slik det var om lag hundre år tidligere. Vi følger skjebnen til en kvinne av i dag, Rahima, vekselvis med fortellingen om hennes tippoldemor, Shekiba.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Rahima vokser opp i en familie med fem søstre og ingen brødre.Å ikke ha noen sønner er her ansett som et stort minus, nærmest en skam for en familie. En kvinne som ikke klarer å føde sønner er lite verdt. I dette samfunnet har jenter ingen frihet. Rahimas far, som ofte er ruset, bestemmer over døtrene sine på en ganske tyrannisk måte. Når han finner det for godt, nekter han dem å gå på skolen. Men det finnes et smutthull. En gammel afghansk tradisjon tillater at ei jente for noen år blir en ”bacha posh”. Da kan hun kle seg ut som en gutt og få den samme friheten som blir gutter til del. Som den mellomsate i flokken av søstre blir det Rahima som får den rollen. Da får hun gå påskole sammen med gutter, hun kan påta seg småjobber og slik avhjelpe familiens noe anstrengte økonomi, og ikke minst kan hun i fritiden leke sammen men guttene i gata. Dette siste er noe hun setter ekstra stor pris på.

Moren har en eldre søster, Khala Shaima. Hun er født med deformert ryggrad og er forblitt ugift. Hun har mer radikale meninger enn kvinner flest og tør trosse mennene. Khala Shaima er ofte på besøk, og da forteller hn gjerne om livet til Shekiba som altså var tippoldemoren til Rahima og søstrene hennes. En tiårs tid senere ble Afghanistan rammet av kolera. Sykdommen tok livet av søsknene hennes og litt senere døde også moren. Nå var Shekiba og faren helt alene. Hun hjalp faren ute på åkrene, og han behandlet henne nærmest som en sønn. Slik gikk det fram til hun var 18 år. Da døde også faren. Shekiba fortsatt å jobbe ute på markene helt alene. Hun føler seg ensom og svært ulykkelig. Slekten for øvrig har hun svært liten kontakt med. Men så dukker bestemoren (farmoren) og onklene opp. De visste ikke engang at Shekibas far var død. Besyemoren (Bobo Shahgul) tar henne med til sitt hus. Her blir Shekiba satt til å utføre det minst populære husarbeid, under bestemorens årvåkne blikk oghøylydte kritikk. Selv småbarna i familien lærte seg å håne henne. Gården som hadde tilhørt Shekibas foreldre, hadde en svært fruktbar jord. Nå vil onklene hennes tilegne seg denne jorden. For øvrig er onkelen nedtynget av gjeld til Azizullah, en av distriktets mektige menn. For å gjøre opp gjelden vil man Azizullah Shekiba som tjenestejente. Slik blir Shekiba overført til et nytt hus. Samtidig smerter det henne å vite at foreldrenes jord vil tilfalle onklene. Hun vet at det finnes et skjøte. Måtte hun bare få tak i det,! Shekiba klarer til slutt å bemektige seg skjøtet. Neste skritt blir å lure seg unna og oppsøke den lokale maliken. Ved å vise skjøtepapiret til en øvrighetsperson tror Shekiba alt alt vil ordne seg, at hun får det som tilkommer. Slik går det imidlertid ikke. Da hun endelig kommer fram til maliken, er han slett ikke lydhør. Han bare river sund papiret. I mellomtida er også Azizullah blitt varslet Han denger løs på Shekiba og overøser henne med anklager. En slik tjenestejente kan han ikke lenger ha i huset sitt. Det snakkes om å sende Shekiba tilbake til bestemoren og onklene. Det som redder henne er et kongebesøk i distriktet. Det er viktig å finne gaver man kan overrekke til kongen. En tjenestejente kan være en passende gave.

Dermed begynner et nytt liv for Shekiba. Hun kommer til Kabul. Ved hoffet blir det bestemt at hun skal kles opp som en mann og bli en av vokterne som passer på kongens harem. Et lettere liv venter nå Shekiba. Men så skjer det noe nytt. En uvedkommende mann tar seg om natten inn til en av kongens konkubiner. Det tar tid før vokterne finner ut hvem de to er. Da kongen får meldingen, blir han mektig sint. Her må det utøves straff. Både kvinnen som fikk det nattlige besøket og Shekiba blir puttet i fengsel. Den sistnevnte fordi det var under hennes vakt at mannen hadde sneket seg inn. Det går rykter om at begge kvinnene skal steines. Men i siste øyeblikk vises Shekiba nåde. Hun slipper å gå i døden. Isteden blir hun tildelt hundre piskeslag, deretter tvunget til å gifte seg med Agha Baraan (i sin store naivitet hadde hun forstilt seg en helt annen som ektemann). I det nye huset får Shekiba rollen som kone nummer to. Av og til kommer Agha Baraan inn til henne om natten. Shekiba har alltid skrytt av at i familien hennes blir det født mange gutter. Etter hvert kommer det fram at det var for å få en sønn at mannen hadde gått med på å gifte seg med henne. Nå blir det kone nr. én som først blir gravid. Hun føde til farens store skuffelse en datter. Året etter nedkommer Shekiba med en sønn. Alt snur seg, nå er hun den foretrukne. Også politisk skjer det stor forandring i landet. Det britiske herredømmet tar slutt. En ny framskrittsvennlig konge kommer på tronen. Kanskje liver heretter kommer til å bli bedre for kvinnene i landet?

Denne historien blir stykke for stykke fortalt til Rahima og søstrene hennes. Men lenge før den er ferdigfortalt, har livet endret seg radikalt for de tre eldste søstrene. Abdul Khaliq, en av egnens mektige menn, er på søken etter en ny kone. Det samme er to av fetterne hans. Rahimas far går med på å gifte bort døtrene mot en høy pengesum. Rahima er bare 13 år. Mannen hun gifter seg med, har allerede tre koner. Ekteskapet blir et sjokk for den unge jenta. Hun overøses med husarbeid, og de nattlige besøkene av Abdul virker ufysekige på henne. Forholdet de fire konene i mellom er heller ikke det beste. Svigermoren står over dem alle og bestemmer. Rahima blir gravid og føder en sønn.

Det skal velges nye medlemmer til Parlamentet. Abduls første kone er en av dem som blir valgt, til tross for at hun ikke kan lese og er heller lite interessert i politikk. Rahima tilbyr seg å være med som en hjelper, bl.a. kan hun trå til med å lese alle dokumentene. En ny verden åpner seg for Rahima. Hun møter andre kvinner som blir vennene hennes og som bl.a. tar henne med ril et ressurssenter. Her får hun anledning til å lære engelsk. Men så rammes hun av en stor sorg. Mens hun selv er i Kabul, blir den lille sønnen hennes plutselig syk. I all hast blir hun kalt hjem, men da hun er framme, er han allerede død. Faren Abdul reagerer ved å bli enda mer voldelig og foraktfull overfor Rahima. Mer enn noen gang lenger hun vekk fra hjemmet. Skal hun overleve, må hun komme seg bort. Neste gang Rahima er i Kabul får hun hjelp til å oppsøke et krisesenter Forhåpentligvis kommer familien ikke til å finne henne her, og hun kan hente opp nye krefter til å komme seg videre i livet.

Jeg synes vekslingen mellom de to kvinnenes fortelling fungert bra. Man ser at forholdene for afghanske kvinner ikke har forandret seg særlig på hundre år.

På ferie er det obligatorisk med masse lesestoff, og i den forbindelse fikk jeg anbefalt av min kjære svigermor å lese denne boken. Noe som etter min smak var en helt "super" anbefaling. Boken tar for seg historiene til to kvinner fra Afghanistan, som er i familie og samtidig oppvokst i to forskjellige tidsepoker. Den viser med andre ord utvikling, endringer og tilbakegang for kvinner i Afghanistan.

Fra tidligere har jeg lest bøkene "Tusen strålende soler", "Drageløperen" og "Der gud gråter", og denne boken var således et suverent supplement til de overnevnte titlene. Med andre ord kan jeg anbefale denne boken til dere som likte de overnevnte titlene.

Når det kommer til innholdet i boken, så ble jeg i starten av boken "noe" forvirret da det var utrolig mange navn av afghansk opprinnelse å forholde seg til. Men etterhvert ble det enklere å holde helhetsoversikten. Boken gir sterke skildringer, og er verdt alle minuttene det tar å lese boken. Anbefales!