Viser 1 til 2 av 2 omtaler

Å lese Stein til Stein var som å spille et slags lotto, hvor ballene er en hel rekke med substantiver som gjentar seg i hvert dikt, men skifter litt på rekkefølgen, en hul mumling mellom ordene vind, himmel, stein, stille, hav, fjord, fjell. Jeg klarte ikke å legge sjela mi i lesningen. Jeg fant det hele kanskje ufortjent tomt. Jeg kan se diktene fungere stående alene og drukket som en liten morgendram, lest altså med mellomrom, litt i ørska, det viktige: med tilstrekkelig med tid. Lest besettende, fort og jagende etter rytmer og et rikt språk, kom den til kort.

Edit: Jeg trekker dette tilbake som en kritikk, men ikke utsagnet; samlingens verdi er ikke som samling, men diktene enkeltvis og lest over lang tid. Styrken til diktene her er ikke språket, verken i språklig overraskelse, oppfinnsomhet, presisjon eller flyt, men det betyr likevel ikke det at diktene ikke har vekt, vekten ligger annensteds, - det måtte bare litt dveling til for at jeg skulle innse det.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

God diktning er ikke et syn, det er et tilfelle har Jon Fosse en gang uttalt. Når jeg leser dikta, får jeg assosiasjoner til kristendom, buddhisme, hinduisme, mystikk f.eks. slik en finner det hos kvekerne. Fosse påstår å skrive om det som er tilfelle, det som vi « berre veit" og likevel strømmer assosiasjoner på fra ulike religioner. I mystikken er de fleste av de religiøse dikta her forenelig, men ved et par tilfelle faller likevel buddhisten i meg av.

I et dikt dukker lagnaden opp. I diktet på side 29 heter det i sluttstrofene «han seier det finst ein lagnad og lagnaden er stille». Altså lagnad i nynorsk tradisjon nok en gang. Noe er forutbestemt med andre ord. Vi vet ikke hva som er bestemt og hva eller hvem som har bestemt dette. I Bokprogrammet med Siss Vik på NRK tv har Fosse kommentert diktet som er finne på side 52. Her forteller han om krefter som styrer livet vårt. Diktet heter «Ingenting» og når Sigmund Mjelve og Jan Erik Vold har skrevet om det store, religiøse ingenting, er det om dette intet der alt er. Men jeg har personlig vanskelig for å svelge at kosmiske krefter styrer min lagnad, at en høyere orden virker som en kraft med en vilje om å styre mitt liv, slik jeg leser det hos Fosse.

Den siste teksten i boka er en salme, «Nattsalme». Den ble vedtatt inkludert i salmeboka med preses’ dobbeltstemme under et bispemøte. Det er å forvente at ordbruken er kristen siden sjangeren er salme. Men jeg måtte stoppe opp ved de siste linjene som lyder:» (…) di sjel er hans, du er hans verd, du lyser fram hans himmel.» Det synes jeg er vakkert. Men igjen har jeg vanskelig for å se at dette er et tilfelle, altså som noe som er til og ikke bare et syn eller visjon. Slik jeg tolker disse linjene, er menneskene som stjerner og soler til glede for Gud/ det som har skapt oss eller som styrer oss. Det er ikke et strengt gudsbilde som Jon Fosse opererer med her. Det blir som at vi har blitt til og er satt til å fungere ved Hans nåde. Vi er Skapelsens marionettedukker, men jeg har hoppet av den forestillingen

Til gjengjeld har jeg funnet mange andre dikt jeg kan ta til meg, ikke minst titteldiktet Stein til stein.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

FredrikAnne-Stine Ruud HusevågVioleta JakobsenFriskusenRunePi_MesonTonesen81PiippokattaKirsten LundJoakimToveAud Merete RambølHilde H HelsethMarenJane Foss HaugenTom-Erik FallaGeir SundetBeathe SolbergEllen E. MartolAlice NordliCecilie69Kikkan HaugenIrakkBirkaConnieHilde VrangsagenSolveigJarmo LarsenBjørg Marit TinholtKaramasov11Cecilie EllefsenAstrid Terese Bjorland SkjeggerudNorahAnniken RøilMonica CarlsengretemorJon Torger Hetland SalteKarin  JensenAnne Berit GrønbechKjell F Tislevoll