Jeg liker godt måten denne boka er bygd opp på. Den forteller flere tilsynelatende ulike historier som etter hvert på naturlig vis smelter sammen til å bli logiske deler av en hel historie. Men innen en kommer så langt er det vanskelig for leseren å gjette seg til sammenhengen.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Boka starter med en scene som ligger mer enn 20 år forut for hovedhandlingen. På et møte i barnevernets regi diskuteres skjebnen til tre små søsken som skal bortadopteres. Skal de plasseres i hvert sitt hjem eller skal man bestrebe seg på å finne en familie som kan ta alle tre? Møtet avsluttes med at man velger den første (og lettvinteste) løsningen. Dessuten blir det bestemt at de skal plasseres langt fra hverandre og ikke ha noen kontakt samt skånes for å få vite noe om sin familiære bakgrunn som var ganske grufull.
Hovedhandlingen (som har gjort et langt hopp framover i tid) starter hos en småbarnfamilie. Det eldste barnet, en jente på 7 år, kommer om natten inn på morens soverom og forteller at det er en fremmed mann inne i huset. Moren, Eliza, som ikke helt tror det lille Margret forteller, går likevel for å undersøke. Joda, det er virkelig en mann der som står og roter i kjøkkenskuffene deres, og like etter hører hun ham komme mot henne. Hennes første innskytelse er å låse dørene til de to små sønnenes soverom. Hvor datteren nå er, rekker hun ikke å sjekke før hun skrekkslagen gjemmer seg i senga si. Men da er mannen der, og hun hører ham kople til et elektrisk apparat og så komme mot henne. Da politiet senere kommer til, viser det seg at Eliza er død. Mannen hadde stukket et støvesugerrør ned i halsen på henne og sugd all luft ut av kvinnen. Så oppdager de den lille dattera. Hun hadde krøpet inn under morens seng, ligget der og hørt det som foregikk, men ikke sett annet av drapsmannen enn skoene hans. Mens dette foregår, har faren i familien, en lege, vært på kongress i utlandet. Barna blir derfor midlertidig plassert hjemme hos besteforeldrene, med også nær kontakt med psykolog og barnevern. Lille Margret må møte på barnehuset for å forsøke å fortelle hva som skjedde. Litt senere innser politiet at hun ikke er trygg nok før gjerningsmannen er tatt, derfor blir det ordnet slik at hun midlertidig får bo hjemme hos psykolog Freyja.
I mellomtida skjer det et nytt drap. En kvinnelig biologilærer, som nylig er blitt enke, blir også funnet drept i sitt hjem. Også denne gangen er et elektrisk apparat blitt brukt som drapsvåpen. I dette tilfellet dreide det seg om en krølltang. Felles for begge de drepte kvinnene er også at de er blitt surret stramt inn med en mengde gaffateip slik at de ikke har kunnet forsvare seg. Det er altså ingen tvil om at det er samme drapsmann som har vært på ferde. Men noen likhetspunkter mellom de to ofrene er de umulig å finne. Politiet står helt i stampe. De undersøker salg av gaffateip, men kommer heller ikke her noe lengre. Det neste er en beskjed som morderen har etterlatt seg på begge drapstedene. Den inneholder en masse tallkoder, men hva det betyr vet ingen.
’
Den som senere kommer til å finne det ut, er en ung mann, Karl. Han er kjemistudent og en ivrig radioamatør. Karl bor alene. Moren hans er nylig død av kreft. Hans eldre bror har flyttet til USA. Nå skal det vise seg at begge guttene er adoptivbarn som kommer fra ulike familier. Moren har fortalt dem lite om det, og da Karl under opprydding finner aktuelle papirer, kaster han dem usett. Det er noe annet som opptar Karl langt mer, nemlig radiosignaler som med ujevne mellomrom messer ut lange tallrekker. Plutselig drar han kjensel på noe, nemlig sitt eget personnummer, og da Karl undersøker, oppdager han personnumrene til de to drepte kvinnene som avisene skriver så mye om. Men også noe annet går opp for ham. Hvis man undersøker tallkodene opp mot det periodiske system i kjemien, finner man meningsfylte setninger av urovekkende sort. Karl går til politiet med sine funn, men blir ikke særlig godt mottatt.
På politistasjonen arbeider Huldar og Rikardur med saken. Særlig den sistnevnte har store personlige problemer. Hans kone har nylig gått fra ham, og det kommer fram at hun hadde tatt abort for å kvitte seg med barnet hun ventet. Også Huldar har for tiden store dameproblemer som distraherer ham. To kvinner har han hatt seksuell kontakt med i det siste. Den ene er kollegaen Rikardurs fraskilte kone, den andre er psykologen Freyja som han i arbeidets medfør nå må ha mer kontakt med. Mens etterforskningen står mer eller mindre på stedet hvil på politihuset, skjer det noe i huset til Karl. En vond lukt begynner å bre seg. Karl og en kamerat har vært og forhørt seg angående en tredje kamerat (også han radioamatør) som later til å ha forsvunnet sporløst. Plutselig dukker politiet opp. I en bod finner de den forsvunne kameraten, også han drept, denne gang med en loddebolt. De finner også mengder med gaffateip. Karl blir arrestert, mistenkt for alle tre drapene. Mens han sitter sammen med forsvareren og forbereder saken, får han brått en uutholdelig hodepine, og like etter faller han om. Det blir konstatert hjerneslag av arvelig art. Nå blir det aktuelt å undersøke i adoptivarkiver for å finne hans og brorens opphav. Politiet finner ut at selv om begge er adoptert, kommer de fra helt forskjellige familier.
Saken anses nå som løst, helt ril en dag da Huldar gjennomgår politiets beslaglister. Her oppdager han mye som ikke stemmer. Mistanken hans begynner å gå en annen vei, en utenkelig vei. Han forhører seg med kollega Rikardurs fraskilte kone og får navnet på legen som utførte aborten på henne. Dette er ektemannen til den drepte Elisa. Hun kjenner også den myrdede biologilæreren. Det var med henne hun rådførte seg om aborten. Så får Huldar en oppfordring fra Freyja om å komme til barnehuset. Jenta Magret har kommet med en opplysning som hun er skråsikker på. Mannen som drepte moren hennes, kan ikke være andre enn Huldar selv. Hun kjenner ham igjen på skoene han har på som hun så da hun lå under sengen. Men disse skoene er en del av politiuniformen, alle politimenn har likedanne sko. Nå blir det enda mer klart at morderen de søker, er ingen ringere enn Rikardur. Han har villet hevne seg på de som var ansvarlige for ex-konas abort. Nå kommer hele sannheten fram. Uten å vite det har Rikardur vært gift med sin egen søster. Det var skjebnen til denne søskenflokken som ble diskutert i begynnelsen av boka, og eldste broren i flokken viser seg å være han som har gått for å være storebroren til Karl. Det som har skjedd med Karl, er bare til pass for ham, mener Rikardur, for det er Karl som fikk vokse opp med den storebroren han selv skulle ha hatt.
Boka viser hvordan det i sin ytterste konsekvens kan gå når menneskers opphav hemmeligholdes. Slutten her er svært overraskende, og jeg måtte nok tenke meg om før jeg kunne konstatere at alle brikkene var falt på plass. Underveis i lesningen hendte det at jeg kunne la meg irritere av den relativt store plassen som Rikardur, hans sure miner og hans personlige problemer hadde fått i boka, men da jeg kom til slutten, skjønte jeg naturligvis hvorfor.