Bokelskere.no

I løpet av boken, skrives det frem gode karakterer, skarpe observasjoner og flotte skildringer av tiåret dette utspiller seg i. Hun bruker ikke ord og setninger til beskrivelsene sine, men ved å gi oss små historier, får leseren en helt egen forståelse av hva hun vil med romanen sin

Joyce Carol Oates er uovertruffen nå det gjelder å beskrive tristesse. I denne romanen fører hun oss tilbake til 1950- og 60-tallet, da raseskillet fortsatt satte sterkt preg på dagliglivet, også i stater der det offisielt var avskaffet. I småbyen Hammond i staten New York bor hvite Iris og svarte Jinx, som ifølge konvensjonene ikke skal ha noe med hverandre å gjøre. Likevel trekkes Iris mot Jinx, og ved en tilfeldighet gjør de to seg skyldige i et drap. Det blir aldri oppklart, og de blir aldri mistenkt, men begge skal preges av dette for resten av livet, et skyld- og skambasert "avstands-fellesskap" som ingen av dem greier å bryte ut av.

Vi følger dem vekselvis fram til tidlig 60-tall og blir vitne til hvordan de ødelegger seg selv. Jinx dropper ut av skolen, der han var en av klassens beste og dessuten den mest toneangivende på basketballaget. Han får jobb ved et samlebånd og mister etter hvert det håpet han hadde om ei bedre framtid. Iris lukker seg inne i et skall og jobber hardt for å komme seg opp og fram. Det greier hun også tilsynelatende - ved slutten av boka er hun i ferd med å gifte seg med en framgangsrik akademiker. Likevel er det håpløsheten som gjennomsyrer beretningen om henne også.

Miljøskildringene understreker stemningen: Gjennomført dunkelt, grått og trist - og uhellsvarslende. Man kan se for seg stedene der hovedpersonene ferdes, leilighetene som Iris' familie flytter til etter hvert som økonomien forverrer seg, mørke gater med støv og søppel, overgrodde bakgårdshager; man lukter råttent løv og vasser i søle. Til og med omgivelsene rundt Iris på hennes veg oppover i samfunnet blir deprimerende, enda så storslagne de er.

Det virker kanskje som om romanen er dørgende kjedelig. Det er den ikke, tvert imot. Det er spennende å følge Iris og Jinx gjennom ungdommen på veg mot moden alder. Et stort galleri av bipersoner har også betydning for utviklingen deres - fram til den dagen da de skjønner at ingen ting betyr noe lenger. Definitivt ikke ei bok å bli glad av, men iblant blir man trollbundet av de mørke sidene av menneskelivet. I alle fall ble jeg det denne gangen.

Joyce Carol Oates forteller om situasjoner og mennesker slik at man kan kjenne seg igjen eller leve seg inn i det. I bøkene er også mye usagt. Det forekommer hendelser og replikker som kan tolkes på flere måter. Spenningen mellom de hvite og de fargede går igjen i flere av bøkene hennes, også her er det et tema. Handlingen i denne boka er lagt til 1950- og begynnelsen på 1960-årene. Hovedpersonene er den hvite jenta Iris Courtney og den svarte gutten Jinx Fairchild.

Iris er enebarn. Foreldrene hennes var som unge et svært sjarmerende par som trakk til seg beundrende blikk der de dukket opp. Faren, Duke, er en gambler. Han tilbringer mye tid på barer og veddeløpsbaner Ofte går geskjeften med tap, og familien blir vant til å flytte til et stadig billigere strøk. Til slutt blir det et brudd mellom foreldrene. Særlig moren, Persia, tar dette tungt, hun kan ikke glemme velmaktsdagene deres. Persia begynner å drikke og utvikler seg til å bli en alkoholiker. Det blir Iris som må passe på moren, etter hvert blir mer og mer av ansvaret lagt på den unge jenta. Iris er en skoleflink jente. Det samme er den noen år eldre gutten, Jinx. Men det er som baseballspiller han virkelig er suveren. Irix og Jinx går på samme skole, og Iris har nok fra tidlig av lagt merke til den smidige, treffsikre gutten.

Handlingen kommer for alvor i gang en kveld da Iris dukker opp for å kjøpe sigaretter i en butikk noen kvartaler hjemmefra der Jinx har kveldsjobb. På veien hjem blir hun stanset av strøkets fryktede bølle, en hvit gutt ved navn Little Red Garlock. Han sperrer veien for henne, roper ukvemsord og er klar til å forgripe seg på henne. Livredd snur Iris og springer tilbake til butikken der Jinx er i ferd med å stenge. Men den plagsomme hvite gutten gir seg ikke. Han prøver å stenge veien for dem, og det kommer til slagsmål mellom de to guttene. Little Red Garlock er langt større og kraftigere enn Jinx Fairchild og får lett overtaket. Begge guttene finner etter hvert noe å slå med Til slutt får Jinx inn en fulltreffer som knuser skallen på motstanderen. Senere finner man liket av Little Red i elva. Politiet finner ikke den skyldige, men arresterer medlemmer av en motorsykkelgjeng som har herjet byen.

Minnet om tildragelsen ser ut til å blekne, unntatt i bevisstheten til Iris og Jinx. Her herjer det som besatt tidlig og sent. Iris klandrer seg selv. Hadde hun ikke gått tilbake og fått med seg Jinx, hadde dette ikke skjedd. Jinx vet at han bør melde seg, men gjør det ikke. Foran seg har han utsiktene til en lysende karriere som basketballspiller. Han tenker på moren sin, og i mørke stunder husker han også at det er dødsstraff for mord i staten deres. Iris og Jinx ser hverandre på skolen, men tør knapt snakke med hverandre.

I tida som følger, innfrir Jinx forventningene på basketballbanen. Utsiktene til å få stipend til videre utdannelse er gode, men under en kamp brekker han beinet stygt. For ham blir dette et vendepunkt. Han bryter med alt, gir opp basketballen, slutter tvert på skolen. Iris på sin side har store problemer på hjemmebane. Moren drikker mer og mer, er ofte ute om kveldene med skiftende menn og mister den ene jobben etter den andre. Til slutt blir hun alvorlig syk og ender omsider på sykehus der hun dør. Iris er nå alene i verden. Hun har ingen kontakt med faren. Det eneste familiemedlemmet er farens bror, en eksentrisk fotograf, som åpner hjemmet sitt for niesen, mest fordi hun minner om Persia som han alltid har vært ulykkelig forelsket i.

En gang møtes Iris og Jinx igjen. Iris har bedt ham komme. De kjører en tur i bilen til Jinx. De tar på hverandre, og det kunne gått lengre hvis ikke Jinx allerede hadde vært gift og fått barn.

Iris flytter fra Hammond til Syracuse. Hun går på universitetet. Samtidig som hun forbereder seg til egne eksamener i kunsthistorie, arbeider hun som assistent for en professor ved fakultetet, Byron Savage. Han fatter godhet for den ensomme unge kvinnen og inviterer henne hjem til en middag. Også fru Gwendolyn Savage blir begeistret for Iris. Om sommeren er hun sammen med dem på landstedet deres. Der blir hun også kjent med sønnen, Alan Savage. De to unge søker sammen. Det kommer til forlovelse og bryllup planlegges. Men også Iris er nær ved å bli innhentet av fortiden. En kveld (samme dag som president Kennedy myrdes i Dallas) blir Iris dratt inn i en bil der det sitter flere svarte menn. Da hun setter seg til motstand, blir hun brutalt slått og klærne revet i stykker. Iris ender på sykehus. Selv ser hun på det som skjedde som en slags straff.

Jinx opplever at storebroren hans blir drept, og ekteskapet hans skranter. Det ender med at han verver seg som frivillig soldat til krigen i Vietnam. Før han reiser lar han seg fotografere. Han gir ett bilde til moren og det andre legges i en konvolutt, adressert til Iris. Iris blir for et øyeblikk satt ut da hun får se bildet. Det var Jinx hun alltid hadde elsket. Men hun tar seg sammen, innstilt på å gi alt for å spille sin nye pålagte rolle som fruen til Alan Savage.

USA på 50-tallet hvor raseskillet er sterkt tilstede. Hvite og svarte vokser opp sammen i Hammond, og da unge Iris blir overfalt, er det det svarte baskettalentet Jinx som redder henne ved å drepe den hvite overfallsmannen.
Denne hendelsen knyttet et bånd mellom dem og følger dem gjennom livet på både godt og vondt.
Iris har det heller ikke så greit på hjemmebane, med en playboy av en far og en mor som blir mer og mer alkoholisert. Iris drømmer bare om å forlate Hammond for godt.
Jinx har en oppofrende mor, som er meget stolt av sønnen, han gjør det godt på skolen og på basketbanen, men kan hell og lykke vare evig når man har et menneskeliv på samvittigheten?