«Jeg vandret mellom dem, blant dem som gråt høyt, blant dem som stumt skar tenner, blant dem som syntes synd på seg selv, nå som de hadde mistet alt de eide, blant dem som kjempet mot sin skjebne og dem som taust underkastet seg, blant dem som skammet seg over seg selv og sin skjensel, blant dem som allerede la planer og tenkte at det nok skulle ordne seg, blant dem som gråt over de markene som skulle legges brakk, blant dem som hadde forstummet i utmattelse, som ble fortæret av sult og angst.[?] blant alle disse menneskene fantes en Jeremia som var hensunket i mørke i tanker, men også i flammende vrede, som formet en harmdirrende munn i sitt hjerte og med halvkvalt røst rope ut til sin gamle Gud i himmelen, på den lastebilen som skulle føre ham i eksil.» Khirbet Khizeh*

Hvit og gull eller sort og blå? I et par dager i slutten av februar var dette spørsmålet nesten det eneste folk var opptatt av på sosiale medier, i avisene, på tv og kaffekroken på jobben. Det inspirerte reaksjonsvideoer, populærvitenskapelige artikler og satte familiemedlemmer, venner og kolleger mot hverandre i opphetede diskusjoner der beskyldninger om blindhet og synssvakhet ble utvekslet som om det gjaldt livet. Verden holdt på å gå av hengslene.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Hebraisk mesterverk er omsider oversatt til norsk!

I "Khirbet Khizah" følger vi en liten gruppe israelske soldater under invasjonen av det vi i dag kjenner som Israel. Med råskap og ufølsomhet jager de palestinerne på flukt, for deretter å overta deres landområder.

"Etter en stund var vi fremme ved en høyde, og der krøp vi sammen under en kaktushekk og skulle akkurat til å spise nistematen vår da denne mannen, en viss Moishe, troppsjefen, samlet oss og gjorde rede for situasjonen, terrenget og oppdraget. Det fremgikk da at de få husene vi kunne se nederst i skråningen på en annen høyde, var et sted som het Khirbet Khizah, og alle jordene omkring og alle avlingene tilhørte den landsbyen, hvor det var rikelig med vann, god jord og kyndig gårdsdrift som hadde sikret stedet et ry nesten på høyde med innbyggerne, som etter sigende var noen store kjeltringer som hjalp fienden og ikke skydde noen form for djevelskap når det bød seg en anledning; om de for eksempel skulle støte på noen jøder, kunne du være sikker på at de gjorde kort prosess på dem - for det var deres natur, slik var de bare." (side 8)

Etter hvert nøyer troppen seg ikke bare med å jage palestinerne på flukt - de plaffer dem ned ... "sånn for sikkerhets skyld".

"Maskingeværet vårt åpnet med noen rolige, nærmest harmløse skudd, som om det ikke var meningen at de skulle skade noen. Først smadret det vinduet i et kalket hus (lyseblå arabisk kalk) med grønne skodder, og så trommet det løs på et høyt hus i soltørket leire, og i neste nå meide skuddene seg gjennom et åpent smug og smalt mot gjerdene og veggene og inn mellom trærne som solen begynte å bade, selv inne i det tette løvverket." (side 23)

Underveis får jeg-personen i boka samvittighetskvaler. Det kan ikke være rett at de, jødene, skal jage et folk ut i landflyktighet ... Og når han ser de gråtende mødrene og barna, landsbyens syke og gamle - hvilken skade er de i stand til å gjøre? Samtidig blir han vitne til sine medsoldaters forakt for palestinerne, som ikke betraktes som fullverdige mennesker på lik linje med dem selv. Da palestinerne, som skulle være så farlige og djevelske, ikke yter motstand i det hele tatt (fordi de ikke har våpen), foraktes dette også ...

Boka er basert på virkelige hendelser som fant sted i 1948. For å få tilgang på Israel, det forgjettede land, ble palestinerne som bodde der fra før av, jaget ut av sine landsbyer. Og slik ble Israel dannet.

Det mest oppsiktsvekkende med boka er at den er skrevet av en jøde, tenker jeg. Denne lille boka har vært regnet som et hebraisk mesterverk, og forfatteren er belønnet med en rekke israelske litterære priser. Ikke overraskende var boka en brannfakkel den gang den kom ut, og den har ført til mange viktige samfunnsdebatter i Israel. Selv om dette alene er en god grunn til å lese boka, vil jeg også fremheve at den i all sin råskap nesten er poetisk. Litterært holder boka høy kvalitet. Her blir det terningkast fem!