Viser 1 til 3 av 3 omtaler
Årets første bok var sterk og vond, jeg plukket den opp etter omtale og anbefaling her inne. Jeg trodde jeg hadde lest alt av Anne Karin Elstad, men denne hadde jeg ikke fått med meg. En skremmende realistisk historie om det stygge bygdedyret og hvordan menneskers skjebner påvirkes.
Dette var en bok som provoserte meg - provoserte meg så mye at jeg først hadde lyst til å gi den en dårligere karakter enn fem, men så innså jeg at nettopp med å bli provosert - så har forfatteren klart å oppnå det hun mest sannsynlig ville, og jeg bøyer meg i støvet for en klassiker av Anne Karin Elstad. Først tenkte jeg at dette var en klassisk roman, der jeg som leser skulle la meg irritere av bygda og mannen som ikke skulle la unge Hildegunn få lov til å ha et vennskap med den eldre Robert som vender tilbake til bygda, at de ikke skulle la seg knekke av bygdehatet. Men så kom det flere lag: For det var virkelig kjærlighet: Hildegunns mann fikk rett, når han så henne sitte der naken på overkroppen og kysse Robert - det var plutselig ikke bare en side av denne sagaen - det var så uendelig mange lag. Hun har bakteppet vevet som en lummer melodi: Hundedagene, med alt som kan skje der, alt grums som kan komme opp i dagen, og hun maler bildet godt med dette, setter oss i stemning. Så lar hun meg som leser også ta del i at Hildegunn kanskje har en svak psyke, har ting som hun sliter med, der hun gang på gang gjør ting som hun ikke husker etterpå, før hun kollapser etter hans død. Det som jeg synes trekker ned fra en sekser til en femmer - er at forfatteren aldri lar oss få vite om det virkelig var hele bygda som sto vak truslene, de anonyme brevene, garnene som ble ødelagt - de døde kattene som ble lagt der - eller det var en eller to blant disse. For Hildegunns fremtid i bygda har dette egentlig mye å si for meg som leser. MEN - det er bare å bøye seg i støvet - så har du ikke lest For dagene er onde - få den med deg!!!
Sist sett
