Bokelskere.no

Squeeee! (Ekte fan girl-lyd.) Tenk, en fan fiction i bokform. En "chosen one"-fan fiction! Hadde gleda meg lenge, og boka sto definitivt til forventningene. Måtte posjonere den ut for at den skulle vare lenge.

Ingen skildrer forelskelse som Rainbow Rowell. Det er så det suger til i mellomgulvet. Og her er det magi og monstre og vennskap og mørke (veldig mørke!) hemmeligheter i tillegg. What's not to like? (Ok, jeg synes det ble for mange skifter i synsvinkel. Når det er så spennende og jeg bare vil sluke boka, så kan jeg jo ikke følge med på hvem som forteller i tillegg! Men pytt.) Og når de omsider innser at det er følelser på gang... Squeeeeee!!

Jeg har ikke ord. For en bok. Den er perfekt.

Endelig! Endelig har jeg fått mulighet til å lese Carry On av Rainbow Rowell. Jeg her gledet meg helt siden jeg fikk vite at Rainbow Rowell skulle skrive denne boka, og er så glad for at jeg endelig har fått lest den. Jeg elsket Carry On så mye! Dette er en fantastisk bok!!!

I boka Fangirl skriver Rainbow Rowell om Cath. Hun vil heller skrive fanfiction om den fiktive magikeren Simon Snow, skapt av den fiktive forfatteren Gemma T. Leslie. Da Rainbow Rowell var ferdig med å skrive boka, følte hun at hun ikke var ferdig med Simon Snow og hans verden. Derfor valgte hun å skrive boka Carry On. Carry On er ikke Gemma T. Leslies Simon Snow, og heller ikke Caths, men det er Rainbow Rowells versjon, og jeg elsket det.

Fangirl er en av mine favorittbøker, og da jeg hørte at Rainbow Rowell skulle skrive en bok om Simon Snow, ble jeg så spent. Jeg likte kjempegodt den delen av Fangirl, og hadde kjempehøye forventninger til Carry On, som innfridde alle mine forventninger og mye mer. Jeg har ikke ord for hvor godt jeg likte denne boka.

Carry On handler om Simon Snow, som muligens er den verste Utvalgte som noen gang har blitt valgt. Det er i hvert fall det romkameraten til Simon, Baz, sier. Baz er kanskje ond og en vampyr, men det er nok riktig det hans sier. Mesteparten av tiden klarer ikke Simon å få magien sin til å virke, og når den virker, eksploderer alt. Det er Simons åttende, og siste, år på magikerskolen Watford, og ingenting ser ut til å gå som det skal. Agatha, kjæresten til Simon, slår opp med ham, det løper et magisugende monster rundt og ser ut som Simon som elleve år, og på toppen av det hele har ikke Baz kommet tilbake til skolestart. Hva skal Simon gjøre nå?

Jeg elsker karakterene. Simon, Baz, Penelope, som er Simons bestevenn, og Agatha. De har alle mange sider og utvikler seg mye i løpet av boka. Dette er typisk for Rainbow Rowell, og det er derfor jeg liker bøkene hennes så godt. Det er spennende å se hvordan forholdet mellom dem forandrer seg, og jeg liker det kjempegodt. Vi får vite ganske mye om karakterene siden handlingen skifter mellom mange forskjellige synsvinkler. Vi får historien i førsteperson fra flere av karakterene i historien. I begynnelsen trodde jeg det kom til å bli forvirrende, men det gjorde det ikke. Rainbow Rowell skiller lett mellom de forskjellige synsvinklene. Nice nice!

Det er mange som sammenligner Carry On med Harry Potter, og jeg forstår hvorfor. En Utvalgt magiker går på magiskole og må kjempe mot onde krefter, men bortsett fra det, er det ikke flere likheter. Rainbow Rowell har skapt sine egne karakterer, sin egen verden og sitt eget magisystem, og det er kjempekult. Jeg liker kjempegodt det at karakterene kan bruke moderne teknologi. Jeg har alltid lurt litt på hvorfor de ikke kan det i Harry Potter, og det at de utfører magi ved å si forskjellige godt brukte ord og uttrykk, synes jeg er utrolig stilig. Her siteres barnesanger, filmer, Queen og andre ellers vanlige formuleringer. Genialt! Spesielt godt likte jeg at Star Wars og Bohemian Rhapsody av Queen ble sitert.

Historien er kjempespennende, og det er gøy å se hvordan Simon og vennene hans løser de mange problemene som oppstår. Og de er det ikke få av... Historien tar stadig vekk nye vendinger, og boka er full av plot twists. Selv om jeg har lest Fangirl, og visste noe om historien, ble jeg fortsatt overrasket flere ganger.

Carry On er Rainbow Rowells først forsøk på å skrive fantasy, og det fungerer kjempebra. Skulle trodd hun aldri har gjort noe annet i hele sitt liv, og selv om det er en fantasybok, er det helt klart en Rainbow Rowell-bok. Det funker så utrolig godt. Jeg er så imponert.

I tillegg liker jeg kjempegodt at hun er med på å skape bevissthet rundt LGBTQ+. Det er for få bøker som handler om LGBTQ+-personer, og det er enda færre innenfor fantasysjangeren. Tusen takk, Rainbow Rowell, for at du er med på å skape bevissthet, og jeg håper at Carry On kan være med å gjøre det mer mainstream og fjerne tabuet som ligger rundt dette temaet i samfunnet vårt i dag. Andre bøker som også gjør dette kjempebra er I'll Give You the Sun av Jandy Nelson, More Than This av Patrick Ness, og også forfattere som Libba Bray, David Levithan, Neil Gaiman og Rick Riordan tar opp dette temaet.

Carry On er rett og slett fantastisk! Jeg likte den så utrolig godt, og for meg var den perfekt. Skulle ønske det var mer... Men jeg er utrolig glad for at Rainbow Rowell skrev denne boka og anbefaler den så utrolig mye!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Simon Snow er the Chosen One – men han er ikkje særleg god til det. Han er den sterkaste magikaren som har levd, men kan ikkje styra sin eigen magi. Han byrjar sitt åttande år ved magiskulen Watford, og gler seg til å komma attende – sjølv om førre år slutta med enno eit møte med erkefienden the Insidious Humdrum, som syg magi ut av verdi. Men attende på skulen er ikkje ting som tidlegare – det er slutt med kjærasten Agatha, og romkameraten/-fienden Baz kjem ikkje att til skulestart.

Carry On er noko so spesielt som ein fiktiv fiksjonstekst, som er blitt ein ekte fiksjonstekst. Lat meg forklara: I Fangirl av same forfattar (Rainbow Rowell) skriv hovudpersonen Cath fanfiction om roman- og filmhelten Simon Snow, som i romanen er oppdikta av (den oppdikta) forfattaren Gemma T. Leslie – heng du med so langt? Når Rowell var ferdig med Cath og hennar historie, klarte ho ikkje å sleppa Simon og hans verd – ho hadde jo laga verda, såg ho føre seg – og bestemte seg derfor for å skriva si eiga historie. Dette er verken Leslie sin Simon Snow eller Cath sin fanfiction, men Simon Snow på eigi hand. Likevel trur eg dei fyrste lesarane av Carry On vert dei som har lese Rowell før – fram til nokon oppdagar at Simon Snow kan fylla eit bittelite hjørne i det store tomrommet etter Harry Potter.

Simon Snow er nemleg nesten Harry Potter. Kanskje kan ein kalla Carry On fanfiction, eller ein pastisj – for parodi er det ikkje. Til det er Rowell for glad i sjangeren og grunnlaget, og lagar ein litt for original historie, sjølv om dei kjente delane er med. Simon er sjølvsagt foreldrelaus, og profetert (men det finst ein twist). Draco Malfoy er der (med ein stor twist), og Simon har ein besteven som rett og slett er Hermione Granger, berre mindre omgjengeleg. Hagrid er blitt gjetaren Ebb (som er av dei sterkaste magikarane som lever), og Dumbledore er den militante og revolusjonære The Mage. Og: det funkar. Det er ikkje Harry Potter, men det vert jammen spanande nok når det nærmar seg jul ved Watford.

Det Rowell gjer best – i tillegg til å fortelja ein spanande historie med meir mysterie enn magi – er å skriva personar som verkar truverdige, sjølv om dei er ein betrevitande stjerneelev, ein profetert utvalt og ein homofil vampyr. Medan kjærleiken mellom t.d. Harry og Ginny (ja, her kjem fleire samanlikningar) er noko opphøga og rein (bittelitt klining, men det er det), er forholdet mellom personane i Carry On hakket meir lidenskapeleg – og truverdig. Me har trass alt med 18-19-åringar å gjera. Ho let òg magikarane bruka moderne teknikk – kvifor i all verda skal ein ikkje det? Det vil alltid vera meir effektivt med mobilar og bilar enn småfugl og sopelimar.

Ok, oppsummering. Carry On er ikkje Harry Potter – ikkje i nærleiken ein gong. Ikkje er det ein klassisk ungdomsroman av den typen det finst ein del av no for tidi heller, t.d. frå Rowell eller John Green. Men som oppfylgjing til Fangirl eller som enkeltståande, ganske grei, og likevel nyskapande, fantasy er det flott. Eg trur eg kjem til å tipsa syskenbarn og lesane elevar om denne.

Omtalen vart fyrst publisert her.