Så god at jeg fikk lyst å lese tobindsutgaven. To forhold er spesielt godt fremstilt i Kolloens bok: (1) Hamsuns finansielle opp- og nedturer (og hvordan disse påvirket hans handlingsmønster), og (2) hvorfor Hamsun var så Tysklandsvennlig og hvorfor han forble så standhaftig i sin støtte til nazi-Tyskland.
Årsakssamnenhengene er elegant og fornuftig kjedet sammen, uten at vi kan si: "nå har vi ham!" Hamsun er fortsatt en pussig type man ikke blir helt klok på. Men borte er den idiotiske mytologiseringen rundt Hamsuns genialitet.
Jeg mistenker at det er klippet og limt fra de to enkeltstående bindene, for noen steder henger forklaringene i lufta, som om lengre resonnement er fjernet og man har hoppet rett til konklusjonen.