Bokelskere.no

Lucia Berlin (1936–2004), ble født i Alaska og levde som barn en omflakkende tilværelse på grunn av farens arbeid (han var gruveingeniør), og de bodde i flere ulike delstater samt Chile. Også som voksen var hun stadig på flyttefot i USA og Mexico.

Berlins skjebne som forfatter minner ikke så rent lite om John Williams', i den forstand at hun først for alvor ble kjent etter sin død. Skal vi tro Wikipedia, hadde hun mens hun levde en liten, men trofast leserskare, som visstnok omfattet både Saul Bellow og Lydia Davis, og sistnevnte har skrevet forordet til denne boka. Hun er også blitt sammenlignet med ingen ringere enn novellemestere som Raymond Carver, Alice Munro, Grace Paley og Richard Yates .

Forfatteren fikk i løpet av livet utgitt til sammen syttiseks noveller, hvorav de fleste er å finne i tre novellesamlinger. For en av dem, Homesick, fikk hun en American Book Award. Først elleve år etter sin død, i august 2015 da A Manual for Cleaning Women kom ut, «tok det av». Etter fjorten dager lå den på The New York Times bestselgerliste, og hadde etter bare noen uker solgt mer enn alle hennes tidligere utgivelser til sammen.

A Manual for Cleaning Women er på drøye 400 sider og inneholder 43 noveller. Og det er sterke saker. Her er det alkohol, narkotika, vold, familieproblemer, men også glede og samhold, alt beskrevet med utrolig varme og innsikt. Berlin var selv alkoholiker, men sluttet helt å drikke i 1980-årene. Hun var gift tre ganger og hadde fire sønner. Og hun hadde skoliose, en sideveis skjevhet i ryggsøylen, noe som også førte til en punktert lunge. Ut fra det jeg har lest om forfatteren, later det til at novellene er mer eller mindre selvbiografiske, og de fleste karakterene går igjen i flere av dem. Dette stemmer med det Lydia Davis skriver i forordet, bla: «Lucia Berlin based many of her stories on events in her own life. One of her sons said, after her death, ‘Ma wrote true stories, not necessarily autobiographical, but close enough for horseshoes’.»

Skal jeg trekke fram noen av novellene, tror jeg det må bli «Toda Luna, Todo Año», om en eldre kvinnes første ferie i Mexico på egen hånd, etter at ektemannen døde tre år tidligere. Og «Good and Bad», om en nonneskole i Chile, der en av lærerne prøver å få en rikmannsdatter til å føle med og hjelpe de fattige. Og «Panteón de Dolores», en av flere noveller om et ettårig opphold i Mexico, hos en søster som er i ferd med å dø av kreft i Mexico. Og «Electric Car, El Paso», om et barn som er på biltur med bestemoren og dennes venninne – for et fantastisk og originalt språk!

Har lest fantastisk mange gode novellesamlinger i det siste, og denne føyer seg så absolutt inn i rekken. En ny favoritt og en sekser på terningen!

New York Times har kåret den til en av de ti beste bøkene i 2015!

Jeg har alltid hatt stor sans for Tom Waits musikk og tekster, og velger derfor å avslutte med denne setningen sakset fra en anmeldelse i ovennevnte avis, som jeg synes beskriver novellene hennes på en aldeles utmerket måte: «Berlin’s stories are the kind a woman in a Tom Waits song might tell a man she’s just met during a long humid night spent drinking in a parking lot.»