Bokelskere.no

Modig bok om forholdet til far. Grunnleggjande for mange av oss. Vi kjem vanskeleg unna det fjerde bud. Vetle Lid Larsen har min respekt etter å ha lese denne boka.

Far på vei inn i demens, litt trist, mye gjenkjennelse, sårt

Vakker og sår bok, men også utrolig morsomt med en rekke instense og malende karakteristikker av personer, steder og ting. For eksempel slik han skriver om Toralv Maurstad "Far min ble skuespillerenes representant i styret på teateret. Og å være styrerepresentant under Toralv Maurstad var som å være sjelesørger hos Satan. Det var mye å gjøre. Toralv Maurstad var ikke direkte en godhetens apostel. Han tok de beste rollene selv, lå med halve huset og sa opp resten." Det er leit å lese om han mister faren. Ømt å lese om hvordan faren gir han indirekte råd når han vokser opp, og innsiktsfullt å lese når han beskriver seg selv som bortskjemt.

Liker boka etter kun sju sider! Lover bra!

Finnes det noe mer frydefullt i norsk samtidslitteratur enn Vetle Lid Larssen i fri dressur? Han forsvant litt fra radaren min etter "2" for mange år siden, selv om jeg alltid leser spaltene hans når jeg kommer over dem. Jeg har ikke huske siste jeg lo så høyt over en bok som da jeg leste "Hvordan elske en far...". Den handler om hans forhold til faren Lars Andreas Larssen, og hvordan faren forsvinner inn i Alzheimers-sykdommen.

Fabelaktige bøker er de som trenger seg på selv når du ikke har tid. Denne leste jeg på ett døgn, mens jeg egentlig burde gjort andre ting. Boken er spekket med raljering over Oslo Vest, forfatterens egne ungdomsjålerier, farens forhold til Nord-Norge og falskheten i Kultur-Norge. Beskrivelsene av størrelser som Jan E. Hansen, Nils Ole Oftebro og Toralv Maurstad fikk meg til å knegge høyt og uhemmet. Vetle-kjenning Jonas Gahr Støre dukker også opp (og er nok den som kommer best fra det).

Det eneste som plager meg litt med denne boken, er misforholdet mellom tittelen og innholdet. Lars Andreas Larssen framstår som en godt over gjennomsnittet bra fyr og far. Til tider er sønnen Vetle Lid Larssens svettedråper temmelig synlige i teksten. Han jobber hardt for å prøve å skildre en avstand mellom far og sønn som jeg ikke helt ser. Vetle Lid Larssens opprør mot skuespillerfaren Lars Andreas Larssen er mest morsomt, og det meste av sympatien havnet for min del hos faren. 19-årige Vetle anklager faren for ikke å ha pekt ut en retning for sønnens liv. Andre ville nok mer rost den samme filosofien.

Altså: Dette er først og fremst "Portrett av forfatteren som ung mann". Vetle Lid Larssen svinger pisken flittig over egen rygg, og det er hysterisk morsomt. Og av alle fedre som skal portretteres i norsk samtidslitteratur, kommer få bedre unna det enn Lars Andreas Larssen.

Jeg vinglet en del om jeg skulle lese denne. Tenkte kanskje at det var en høy kjendisfaktor som gjorde til at den har fått, ikke mye, men en del oppmerksomhet. Men nå er den lest, og jeg angret ikke. Lettlest, morsom, med et alvor i bunn. Link til bokbloggen der jeg skrev et innlegg etter å ha lest boken

Dette er ein biografi skriven i ei slags romanform. Boka er svært godt skriven, og svært personleg, men aldri privat. Her får vi tidvis vite mykje og detaljert, før det brått vert tilkneppa i neste sving. Dette grepet tykkjer eg styrker forteljinga. Vetle Lid Larssen skildrar eit far-son-forhold der begge etterkvart tek stor plass. Forteljinga hoppar mellom fjern og nær fortid, der den nære fortida omhandlar tida då faren, Lars Andreas Larssen, vert ramma av Altzheimer og forsvinn meir og meir bort frå familien sin.

Vetle Lid Larsen skriver godt om sin far, og hvordan han har følt seg selv opp igjennom livets opp- og nedturer. Han sier at han ikke kan snakke om følelser, men det er nok bare skryt. Her er det masse følelser og mange kloke betraktninger om livet. Kort fortalt en fin liten bok fra en tid jeg kjenner meg godt igjen i.

Skuffende svak og navlebeskuende bok. Jeg-personen er vanskelig å sympatisere med. Det blir sjelden mer enn en påstand at faren var en vanskelig person, de beskrevne situasjonene avslører først og fremst en selvtilfreds og egoistisk sønn. Også Alzheimer-problematikken beskrives overflatisk og summarisk. Språket er motstandsløst og lett, så på den positive siden går lesningen fort.

Vakker, morsom, interessant, sterk og dypt personlig selvbiografi/biografi om Vetle Lid Larssens forhold til sin far, den kjente skuespilleren Lars Andreas Larssen. Anbefales. Les gjerne mer i bloggen min HER