"Jeg har virkelig ingen planer for denne torsdagen. Jeg har vært fast bestemt på å forlate det jammerlige livet jeg lever i denne motbydelige byen, i dette såkalte landet, men her er jeg fortsatt, med en om mulig enda større skam å bære, skammen over å klamre meg til livet i siste sekund." Sex, død og ekteskap, s. 27
Hovedpersonen og fortelleren i Jon Øystein Flinks "Sex, død og ekteskap" er, for å si det mildt, lite sympatisk. Han er hovmodig, nedlatende, uærlig, avvæpnende ondskapsfull og utro. Han er også en selvmordskandidat.
Siden de fleste foretrekker å lese om karakterer med et beundringsverdig mål, er han uten tvil et ypperlig eksempel på en karakter som ikke bør være den ledende stemmen i en bok. At han er, sier noe om forfatterens prosjekt. At resultatet har blitt så helstøpt og flott overrasker. At boka av og til, kanskje til og med ofte, er morsom, overrasker enda mer. Det gjør ennå ikke opp for "Bort med den dagen da Jón ble født!", men det beveger nålen i riktig retning.
Hovedpersonen i Flinks tredje utgivelse, er en av disse menneskene som ser ut til å ha alt, men som likevel er misfornøyd med alt. Han er misfornøyd med karrieren som forfatter, fordi det gode renommeet han har i litterære kretser ikke har resultert i mange lesere. Han er misfornøyd med forholdet til forloveden som snart betyr at han må oppgi leiligheten på Bjølsen, flytte til treromsleiligheten hennes på Bislet og bli en del av hennes familie. Han er mindre fornøyd med elskerinnen, en gift Klassekampen journalist. Det er summen av hans utfordringer.
Å si at hans grunn til å gjøre noe så dramatisk som å ta livet av seg er en temmelig tynn, blir derfor nesten unødvendig. Det er heller ikke Flinks prosjekt. Det er som om forfatteren har kalkulert at å oppgi en spesifikk grunn vil banalisere slike valg. Eller kanskje ønsker han bare å låne sin stemme til koret som pleier å synge at selv mennesker som ser ut til å ha alt kan også kan ha det miserabelt. Om det er en sang vi trenger å høre på nytt, er jeg ikke sikker på. Men sånn er det.
Avlysningen av selvmordsforsøket, får ham til å omfavne livet. Men ikke på en konstruktiv måte som fortjener bifall. Det første han gjør etter at han sykler for stedet hvor livet hans skulle ende, er å oppsøke en luguber massasjeklinikk. Der ber han om en all-inclusive til 700 kroner, og like før han holder på å bli avspist med en eldre variant av nattens dronninger, redder han resepsjonsdamen fra en hardhendt mann. Premien for strevet blir en ung japansk pike.
Forloveden aner selvfølgelig ingenting. Ikke om hans selvmordstanker (og selvmordsforsøk), ikke om hans hang til å gå til å gå til prostituerte, og definitivt ikke om hans elskerinne. I stedet er hun opptatt av å bli ferdig med masteroppgaven sin om Porfyrios og innlemme ham i sin familie (som han hater på en nokså tolerant måte).
Et av disse forsøkene på å bringe motpolene nærmere hverandre, sammenfaller med bursdagen til et av søskenbarna til forloveden. Men det er ikke den elleve år gamle bursdagsgutten som blir midtpunkt for hovedpersonen. Det blir derimot guttens søster; en tretten år gammel jente som drømmer om å en dag bli forfatter og som har skrevet en novelle til en konkurranse utlyst av Aschehoug forlag.
Jentas mor, en entusiastisk dame som vår helt misliker litt mindre enn forlovedens besteforeldre, spør hovedpersonen om han kan gi råd og veiledning til forfatterspiren. Miserabel som han er, går han ikke akkurat i taket av begeistring over anmodningen. Men det gjør han snart, om enn av en helt annen grunn.
Like etter å ha gitt henne konstruktiv kritikk, gjør han et skjebnesvangert valg som jeg ikke skal avsløre her, men som jeg i hvert fall kan si segler hans skjebne. At det samtidig fullfører sirkelen på en annen måte enn han hadde sett for seg, er bare passe tilfredsstillende. For det meste føles det som en cop-out, og jekker det totale inntrykket et stykke ned fra der det kunne vært med en bedre slutt.
"Sex, død og ekteskap" er en liten roman om en miserabel manns fall. Den er morsom på sin egen måte, har et rasende tempo, et flytende språk, noen fine observasjoner, og er, til min overraskelse, et bevis på at Jon Øystein Flink ikke er en så forferdelig forfatter som "Bort med den dagen da Jón ble født!" ga inntrykk av. Hvis du har lest min anmeldelse av den boka, vet du at disse ordene ikke var enkle å skrive. Kall meg sentimental, masochist eller hva det måtte være, men jeg liker å lese flere verk av en forfatter før jeg feller en endelig dom, selv når førsteinntrykket er ekstremt dårlig.
Anbefales!
