Viser 1 til 8 av 8 omtaler

Boken er lagt vekk, men det skulle ikke forundre meg om jeg tar den opp igjen en vakker dag. Dette er veldig bra! Det er så mange lag, så mange muligheter og så mye å fordype seg videre i. Det er som om hver setning har en bakenforliggende betydning.

Dette er mine umiddelbare tanker om innholdet:
Jeg merker meg at forfatteren i starten av historien skriver at «Billy har lagt seg til å sove som en senil enkemann[…]» av dette trekker jeg dermed konklusjonen om at Vonnegut forsøker å skrive boken gjennom en begynnende senil sine tanker. Våre tanker er springende, og hos en med demens, har jeg forstått, blandes fortid, nåtid og framtid sammen med fantasi, virkelighet, egne og andres historier samt med litteratur og utallige øyeblikk en har «tatt vare på» gjennom et langt liv, og Vonnegut gjør alt dette til troverdige historier i hodet til Billy Pilgrim. Slik vesnene tenker på planeten Tralfamador - ikke lineært.

Vet ikke om antagelsene mine stemmer, men jeg finner flere holdepunkter for teorien om at Pilgrim blander sammen levd liv med litteratur og fantasi. Jeg tror Billys fordypning i Trouts litteratur, tidligere i livet, blander seg med andre hendelser som blant annet former historien om Tralfamador, som dermed blir like virkelig som alt annet han tenker.
Gjennom hele boken er det «bevis» for at tankene til Pilgrim blander seg sammen og blir til noe nytt. Jeg nevner noen:
* Montana Wildhack er dama han er sammen med i fangenskapet på planeten Tralfamador, men det er også et navn fra en historie i et pinup-blad han ser ved kassaapparatet i bokhandelen.
* På en flyreise har Billy med seg to bøker, sitat: «Den andre boken var Erika Ostrovsky ‘Céline og hans visjon’. Céline var en tapper fransk soldat i den første verdenskrig - til han fikk brudd på hjerneskallen» Kan det hende at Billy selv aldri er i en flystyrt og får brudd på hodeskallen, men tror dette har hendt ham, og at det egentlig er helt andre grunner til at han ligger på sykehus?
* Han refererer til en zoologisk have i Dresen, han er selv satt i en dyrehage på Talfamador og senere i boken henviser han til en roman som heter «Den store tavlen» hvor han skriver at Billy tar opp denne boken, skrevet av forfatteren Trout, «Han leste noen avsnitt, og så skjønte han at han hadde lest den før - mange år før […] Den handlet om en jordisk mann og en kvinne som ble kidnappet av vesener fra verdensrommet. De ble utstilt i en zoologisk have på en planet som het Zircon-212.»
Dette er noen av sammenblandingene jeg merket meg, tror det finnes flere. Er dette tegn på seniliteten som han antyder i starten av boken?

Det er lett å konkludere med at Billy lider av PTSD, blant annet skriver han et sted at legen ved veteransykehuset i Lake Placid antar at Billy «faller fra hverandre» på grunn av skremmende hendelser i barndommen. Altså ikke bare krigen som fremprovoserer redsel og stress.

I eget liv har jeg erfart at en dypere samtale rundt døden kan være vanskelig, enten det gjelder ens egen eller andres, så er det noe folk har vanskelig for å sette ord på og samtale om. Jeg kjenner på nysgjerrighet knyttet til både død, tanker om død, ritualer og tradisjoner rundt den, men blir ofte møtt med ordene «ja, ja, sånn er det nu bare» Noe jeg tolker som en velmenende frase som brukes for å indikere at dette er noe de hverken kan eller vil snakke om.
Slik oppfatter jeg begrepet «Slik er dét» i Vonnegut sin roman, det er vanskelig å få snakket om døden og opplevelser knyttet til den.

Mitt siste lille innspill handler om «Poo ti huit», som det er oversatt i min bok. Vet ikke om det er likt som på originalspråket. Jeg mener å huske at han et sted i boken gjengir noe på latin, men finner det ikke igjen nå, uansett, så slo det meg at kanskje denne frasen også er latin. Såvidt jeg kan forstå, betyr dette på latin «du løper bort.» Kan det stemme eller er det bare en tilfeldighet?

Dette er terningkast seks!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Hva krig gjør med mennesket

Jeg leser «Slaktehus 5» som en skarp, troverdig og hjerteskjærende skildring av hva krig gjør med mennesker. Av hvordan denne villede, planlagte og systematiske volden ødelegger liv. Bokens hovedperson Billy Pilgrim har, som forfatteren Kurt Vonnegut, opplevd de alliertes teppebombing av Dresden 13.-15. februar 1945, helt på tampen av annen verdenskrig.

Vonnegut skriver i en slags naivistisk, distansert og til dels ironisk/humoristisk stil, noe som fremhever historiens brutalitet og meningsløshet. Her er sylskarpe observasjoner og beksvart humor. Spark til kristendommen og besteborgerligheten. Fremstillingen er utradisjonell. Jeg slutter meg til Rolfs begreper som «sjangeren ironi og satire og mørk humorisme». Merk også de to undertitlene «Barnekorstoget» og «En pliktdans med døden».

Billys datter Barbara mener faren er senil på grunn av en hjerneskade etter en flyulykke. Uten å psykologisere for mye, vil jeg anta at Billy i dag ville ha blitt diagnostisert med en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Han har de typiske symptomene. Det som i teksten fremstår som tidssprang eller tidsreiser, oppfatter jeg som flashbacks; Billy gjenopplever ubærelige hendelser han har vært utsatt for, i våken tilstand og i søvne.

«Han har gått gjennom en dør i 1955, og kommet ut av en annen dør i 1941. Han har gått tilbake gjennom den døren og havnet i 1963.» (side 21, En Lanterne-bok 1975)

«Billy lå bevisstløs i to dager etter det (hjerneoperasjonen), og han drømte millioner av ting, og noen av dem var riktige. De riktige tingene var tidsreiser.» (side 116)

Han fortrenger, så langt han kan, hendelsene som har utløst traumene.

«Han hadde trodd i mange år at han ikke hadde noen hemmeligheter overfor seg selv. Men her var beviset på at han hadde en diger hemmelighet inne i seg, og han kunne ikke begripe hva det kunne være.» (side 127)

Billy lever i to virkeligheter, på jorden og på planeten Trafalmador, kidnappet av tralfamadorianerne og ført gjennom en tidsskru (side 23). Dette har etter mitt syn ingenting med science fiction å gjøre. Det skjer i Billys hode. Denne spaltingen i sinnet henger sammen med at hans sivile liv og hans tidligere liv som krigsfange ikke henger sammen. En krigsskade og en slags beskyttelsesmekanisme.

Dette er noe av det sterkeste jeg har lest og tusen takk til Rolf som inspirerte meg.
En meget tankevekkende bok.

Avslutningsvis og dessverre høyst aktuelt: Rommer dette avsnittet bokens essens:
«Men der han lå på sykehuset opplevde Billy noe som er svært vanlig i krigstid blant folk uten myndighet: han prøvde å bevise for en fiende som gikk inn for å være døv og blind at han var verdt å se og høre på.» (side 140).

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Utradisjonell roman som hopper i tid og universer. Glimrende satire over krigen og den meningsløshet.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Slaktehus-5 er en satirisk antikrigs roman med mange ulike virkemidler, som satire og svart humor. SLIK ER DET.

Dette er også Vonnegut sin debutroman, hans livsverk - romanen som ga ham gjennombrudd og suksess. Romanen er blitt en klassiker og har i tillegg havnet på listen over 1001 bøker du bør lese før du dør. SLIK ER DET

Vonneguts bok er en slags "Science fiction" som handler om krig og menneskelig råskap, men med utradisjonelle fortellergrep. Denne Vonneguts ytring mot krig fikk spesielt gehør hos leserne under vietnamkrigen. SLIK ER DET.

Roman hopper mye i tid, men det funker greit det. Vonnegut får formidlet hvor meningsløs han synes krig er og hvor ille bombingen av Dresden var - en sted hvor han selv satt som krigsfange under bombingen. Vonnegut smetter inn og ut av handlingen i boken - SLIK ER DET

Dette er "Min forfatter fra Amerika" i år i Elinas Lesesirkel 1001-bøker. SLIK ER DET.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Billy Pilgrim, bokas hovedperson, ble fanget av tyskerne under 2. verdenskrig. Fra Luxembourg blir han og andre amerikanske krigsfanger, fraktet med tog til en fangeleir. Alle offiserene er engelske. Senere havner han i Dresden under bombingen av byen. Her overlever han i kjelleren på Slaktehus 5.
Flere bisarre historier veves inn i denne satiriske fortellingen, som er et solid spark til krigen og amerikansk besteborgerlighet. Det baserer seg på forfatterens egne krigsopplevelser.

Det er til tider sært, og vanskelig å følge. Hva som er fiksjon, og hva som er virkelighet, balanserer på en knivsegg.

Boka er Vonneguts debut, og havnet på lista over «1001 bøker du må lese før du dør».

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette er en fantastisk bok, en 1001-bøker roman og en stor klassiker. Det høres kanskje rart ut med en roman som hopper så mye i tid, men det funker. Vonnegut får formidlet hvor meningsløs han synes krig er og hvor ille bombingen av Dresden var. Blant annet forteller han at det døde 135 000 i Dresden og ca 71 000 i Hiroshima. Jeg vil ikke holde de to opp mot hverandre. Det er klart at begge deler var grusomt. Krig er grusomt uansett om en ser på det på en humoristisk og satirisk måte eller helt nakent og reelt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Verden er full av lineære, hjerteskjærende romaner fra andre verdenskrig. Kurt Vonnegut kunne nok også ha skrevet den boken, men gjorde ikke det. Slaktehus-5 leker med leseren og leserens forventninger til en krigsbok. Antikrigsbudskap? Jeg leser mer resignasjon i hans syn på krig og menneskene i den

Det er en oversett kunst å skrive fram en bærende fortellerstemme i en roman. Å klare det i en satirisk, absurd krigshistorie med fantasy-trekk, er en prestasjon. Vonnegut blir sjelden flåsete, selv om boken er morsom (unntaket er formuleringen "de ulykkelige polakkene var den annen verdenskrigs ufrivillige klovner", som i mine ører er en umusikalsk måte å omtale 5 millioner drepte polakker på).

Vonnegut selv smetter inn og ut av handlingen, både i skjult og tydelig form. Han gjør umerkelige koblinger mellom de ulike tidsplanene og scenene, og er ekstremt presis samtidig som han har en slentrende, distansert stil. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg har sett denne omtalt som en "sci-fi"-roman, men den er vel egentlig ikke det. Ikke mer enn Knausgårds "Ute av Verden" er det i alle fall, i den litt eksotiske "parallellunivers"-delen i slutten av boka.

Vonneguts bok handler om krig og menneskelig råskap, eksemplifisert ved bombingen av Dresden, men han har som antydet noen utradisjonelle fortellergrep. Jeg er usikker på om boken hadde vært like effektiv uten disse eller ei, men de bidrar kanskje til en stemning som gjør deg mottakelig for Vonneguts stoff på en måte du ellers ikke hadde vært?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Sist sett

Helena EBeathe SolbergsiljehusmorTove Obrestad WøienChristofferDaffy EnglundElisabeth SveeAnniken RøilFriskusenAliceInsaneMetteellinoronillePernille GrimelandGro Anita MyrvangEster STonjePirellisveinKikkan HaugenIngeborgMarit MogstadHanne Kvernmo RyeKaramasov11HeidiMarenConnieFarfalleHilde H HelsethCarine OlsrødRufsetufsaJohn LarsenGrete AastorpLinnKirsten LundNorahMarieVegardsomniferumMarit HåverstadAnne Berit Grønbech