«Mevlut gledet seg over hvor lykkelige de var. Menneskene var skapt for å være lykkelige, ærlige og åpne.»

Da jeg leste side 663 som er siste side i romanen Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk, kjente jeg en tristhet over å forlate hovedpersonen Mevlut Karatus der han går rundt og selger den lett alkoholholdige drikken boza i Istanbuls gater. Fremmedartede omgivelser muligens. Samtidig er det noe universelt og allmennmenneskelig med historien om Mevlut. Og; ønsket mitt om engang å besøke byen Istanbul er forsterket etter å ha lest romanen til Orhan Pamuk. Oppsummert synes jeg at dette en sjelden god bok.

Mevlut ble født på landsbygda til Istanbul. I 1969 etter å ha gjennomført barneskolen, flytter han til faren som livnærer seg som gateselger i Istanbul.

«Mevlut var født i 1957 i landsbyen Cennetpinar i distriktet Beysehir i Konya og var ikke utenfor landsbyen før han var tolv år gammel. Etter at han hadde fullført barneskolen med godt resultat, trodde han at han i likhet med andre flinke skolegutter skulle dra til Istanbul for å fortsette skolegangen og arbeide, men da faren ikke ville ha ham hos seg der, ble han værende i landsbyen og jobbet som gjeter høsten 1968. I hele sitt liv skulle Mevlut lure på hvorfor faren insisterte på at han skulle bli i landsbyen det året, uten å finne noe tilfredsstillende svar. Fordi vennene hans, hans fettere, Korkut og Süleyman, var dratt til Istanbul var Mevlut ensom og nedtrykt den vinteren.»

På landsbygda er de lutfattige. De fleste mennene som drar til Istanbul, blir youghurtselgere. Det var slik faren Mustafa livnærte seg.

«Man fikk raskt vite i landsbyen at Mevluts far var blitt uvenner med sin bror Hasan sist vinter i Istanbul. En gang i desember, da det var på det kaldeste, hadde onkel Hasan og hans to sønner, Korkut og Süleyman, forlatt huset i Kultepe i Istanbul hvor de hadde bodd sammen med Mevluts far, og latt ham bli alene igjen der, mens de flyttet til et annet hus som de hadde bygd med egne hender i Duttepe, som lå rett bortenfor. Like etter hadde kona til onkel Hasan, Safiye - Mevluts inngiftede tante, men samtidig søsteren til hans mor - kommet flyttende til dette nye huset for å ta seg av sin mann og sine sønner. Dette betydde at Mustafa kunne sende bud på Mevlut høsten etter slik at han ikke behøvde å være alene.»

Moren og søstrene til Mevlut kommer aldri til å flytte med til Istanbul – et sårt punkt for Mevlut som mener dette kunne ha endret tilværelsen for han og faren. Uvennskapet mellom brødrene Mustafa og Hassan vil prege livet til Mevlut så lenge faren lever

«Huset var en rønne. Faren brukte dette ordet når han var irritert over hvor primitivt og fattigslig stedet var, men når han ikke var irritert, noe som inntraff svært sjelden, pleide han heller å kalle det «hus» med en hengivenhet som også Mevlut kunne føle. Denne hengivenheten ga Mevlut illusjonen av at det fantes noe her av det huset de en dag skulle komme til å eie for evig og alltid her i verden, men dette var det vanskelig å tro på. Rønna besto av ett rom, som var temmelig stort. Ved siden av var det et toalett som besto av et hull i gulvet. Gjennom den lille gluggen i toalettet, som det ikke var noe glass foran, kunne man fra fjerne distrikter om nettene høre hunder som sloss og ulte.»

Slik starter Mevluts livsreise fra han flyttet til Istanbul. Der livet skal gi han oppturer og nedturer.

Jeg liker normalt sett ikke bøker med et så stort sideantall. Men jeg har ikke angret et sekund at jeg har kjøpt og lest romanen som ble utgitt i 2016 og samme år på norsk av forlaget Gyldendal. Orhan Pamuk skriver så godt og fortellerteknisk er den god ved at mange gis en stemme i fortellingen. Mange har skrevet om den og den har fått gode anmeldelser. Bl a skriver Anne Cathrine Straume om den her:

«Den tyrkiske Nobel-forfatteren Orhan Pamuk har skrevet nok en roman om sitt sted i verden, millionbyen Istanbul. «Noe fremmed i mitt sinn» er blitt en melankolsk fortelling om en verden i endring og en mann som forsøker å holde fast ved det som har vært.»

Gyldendal omtaler Noe fremmed i mitt sinn slik:

«Noe fremmed i mitt sinn er historien om Mevlut Karatas, som blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, og som flytter til Istanbul i 1968, der han livnærer seg av å selge boza (en tyrkisk drikk), yoghurt og pilaffris på gaten. Gjennom Mevluts historie og hans blikk på omverdenen skaper Orhan Pamuk en rik og handlingsmettet familiekrønike og kjærlighetsfortelling. Og som alltid hos Pamuk skildres det kontrastfylte landet mellom øst og vest med episke penselstrøk. Mevluts skjebne og eventyrlige liv blir nært knyttet til det tyrkiske samfunnets utvikling og endring: det politisk urolige syttitallet, militærregimet på åttitallet, nittitallets ny-islamisering og de senere årenes bevegelser mot et moderne kapitalistisk samfunn."

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Romanen handler om utviklingen av storbyen Istanbul som uløselig knyttes til en familiehistorie. Om selgeren som går rundt i Istanbuls gater og leilighete for å selge tradisjonsdrikken bozo, som man med velsignelse kan late som ikke er alkoholholdig og dermed også tar tempraturen på islamiseringen av samfunnet (for å bruke et nyord). Om mannen som skrev poetiske kjærlighetsbrev til feil søster, eller i alle fall ikke til søsteren som han rømte med, Og som kanskje likevel var riktig søster...

Forfatteren har igjen begått en roman som gir meg lyst å trossr min Edrogan-fobi og reise til Istanbul!

Bokens hovedperson, Mevlut, vokser opp i en fattig landsby i Tyrkia. Han har alltid hatt store forventninger til livet, og de blir ikke mindre da han flytter med faren til Istanbul som tolvåring. Drømmen er å bli rik, og mens han venter på det, blir han gateselger som faren.
Det går ikke helt som Melvut håper.
Etter et bryllup forelsker han seg i brudens søster, og skriver kjærlighetsbrev til henne i 3 år. Ved en feiltakelse, gifter han seg med den tredje av søstrene.
Også karrieremessig går det trått, helt til skjebnen en dag gir Melvut en ny sjanse.

Interessant å lese om Tyrkias historie fra 50-tallet og fram til våre dager, men synes boken er litt tung. Kunne med fordel vært kortet ned noe for min del.

Istanbul; smak på navnet. Det gir minner bakover i tid, men også nåtid. Bokstavlig talt nåtid, og det synes jeg alltid er spennende; det å lese om steder og miljø akkurat når de er aktuelle.
Fortelleren i boka er allvitende, som forteller om Mevlut sitt liv og laden, men også de viktigste karakterene kommer direkte inn som forteller, med forklaringer i små kapitler om deres synsvinkel, også forfatteren hoppet inn i historien som forfatter og forklarte
leseren underlige ting. Stilig fortellerknep. Veldig gode miljøskildringer, både av by, land, gatebilde, lyder og lukter - noe det helt sikkert var mye av i Istanbul. Det ble kanskje vel mye av alt dette, så jeg kunne ønske at han hadde strammet den litt inn, for å få opp tempoet litt, men alt i alt en lærerik og flott bok.
Boka beskriver vel en dannelsesreise, både for noen mennesker og en by; Istabul.

Om kjærlighet, fattigdom og Istanbul

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i Tyrkia med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982. Hans hjemby Istanbul er kulisse i de fleste av hans romaner. For dem som ønsker å få et nærmere innblikk i hans forhold til Istanbul, anbefaler jeg sakprosaboka "Istanbul" (2003). Jeg leste den selv i forbindelse med et Istanbul-besøk i 2012. (Linkene peker til mine omtaler av disse bøkene.) Pamuk mottok Nobels litteraturpris i 2006.

Mevlut Karatas blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, som sønn av Atiye og Mustafa Karatas. I 1968 flytter han til Istanbul sammen med faren. Faren har ambisjoner om at Mevlut skal få mer skolegang enn det som ble ham selv til del. Mustafa livnærer seg som youghurt- og boza-selger sammen med broren Hasan Aktas. De bor i slummen, et godt stykke utenfor byen, som er nokså liten i 1968. Etter hvert skal Istanbul vokse seg riktig stor, for i løpet av noen svært få år øker antall innbyggere fra rundt tre millioner til tretten millioner. Det som tidligere var utkant, blir dermed en del av byen, og de provisoriske og papirløse tomtene de har stukket seg ut, stiger i verdi samtidig som det blir mulig å få formalisert eierforholdene.

Brødrene Hasan og Mustafa ryker uklar med hverandre etter at Hasan selger Mustafas eiendom og tar fortjenesten selv. Mustafa ønsker ikke at Mevlut skal ha noe med onkelen og hans familie å gjøre, men Mevlut som er avsondret fra moren og søstrene som er blitt igjen på landsbygda, savner å være del av en familie og trosser derfor farens forbud. Etter hvert blir det også klart at det er youghurt- og boza-selger han er eslet til å bli. Til farens store sorg ...

I et bryllup forelsker Mevlut seg voldsomt i en ung pike og hennes intense blikk. Han får hjelp av en fetter til å skrive kjærlighetsbrev til piken, som han får vite heter Rayiha. I virkeligheten er Rayiha den mellomste av døtrene til den skjevnakkede herr Abdurrahman, og ikke den yngste som heter Samiha. Mevlut skriver til Rayiha i den tro at hun er den yngste, og da han tre år senere - etter å ha avtjent verneplikt - bestemmer seg for å bortføre jenta for å gifte seg med henne (han har jo ikke penger til medgift), skjønner han litt for sent at det er feil pike han har skrevet til i alle disse årene ...

"Dette var ikke den jenta han hadde sett i bryllupet til Korkut, sin onkels eldste sønn. Det var storesøsteren hennes, som hadde sittet ved siden av henne. I bryllupet hadde de vist frem den vakre jenta til Mevlut, men hadde gitt ham søsteren i stedet. Da Mevlut forsto at han hadde blitt lurt, ble han så flau at han ikke klarte å se på ansiktet til denne jenta; han kunne ikke engang vite om hun het Rayiha eller ikke.

Hvem var det som hadde lurt ham på denne måten?" (side 24)

Denne forvekslingen preger hele romanen gjennom flere tiår. Å være youghurtselger går av "moten" når denne fremstilles industrielt, mens boza fremdeles er relativt populært. Drikken inneholder alkohol, men dette underkommuniseres for at også strengt religiøse kan nyte alkohol uten å komme for sterkt i konflikt med troen sin. Alle er nemlig enige om at dette ikke er det samme som alkohol.

"Noe fremmed i mitt sinn" er en vakker og samtidig melankolsk bok om å overleve i en millionby som vokser frem, der millitærkupp og opprenskninger går hånd i hånd med samfunnsutviklingen for øvrig. Sentrumsnær slum erstattes med høyhus, og Istanbul slik vi kjenner byen i dag, vokser frem. Intrigene i familien Karatas og Aktas er mange. Mennene kiver om den vakre Samihas gunst, og kvinnene i familien holder stort sett sammen uansett hva mennene måtte ønske. Riktignok diskret bak mennenes rygg, men egentlig vet de om dette. Dette beskrives med en kjærlig hånd fra forfatterens side. Måten kvinnene fremstilles i et typisk mannssamfunn, der alle er avhengige av at man hjelper hverandre når krisene oppstår, gjør at romanen hever seg godt over det meste av det som utgis i dag.

Personportrettene er både komplekse og troverdige, og det er besnærende å følge familien gjennom alle opp- og nedturene, der fattigdommen hele tiden ligger på lur. Egentlig satt jeg med en følelse av at dette er Tyrkias svar på Indias "Balansekunst" av Rohinton Mistry, fordi tematikken er så til de grader eksistensiell. Hvordan overleve i en by der ingen egentlig bryr seg om hvorvidt du lever eller dør? Samtidig har Orhan Pamuks roman noe annet, og det er humor. Innimellom kan vi le med hovedpersonene, særlig når Mevluks kjærlighetsbrev trekkes frem i ulike faser av hans liv. Hvem skrev han egentlig brevene til? Og ble han noe mindre lykkelig selv om han måtte ta til takke med den nokså alminnelig utseende Rayiha og ikke hennes vakre lillesøster? Hvilke kvaliteter tillegges de vakre og hvilke tillegges de mindre vakre? Hva er viktigst når alt i grunnen handler om å overleve?

Noe av det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg var forfatterens beskrivelse av korrupsjonen i Istanbul. De som ble vitne til korrupsjon ble på et vis fanget i en slags Catch 22-situasjon. Dersom de sa i fra, risikerte de at alle vendte seg mot dem og beskyldte nettopp dem for å stå bak det hele. Da var man sjanseløs. Sa man ikke i fra, risikerte man å gå i dragsuget likevel, fordi man gjorde seg til medskyldig. Som regel gikk det galt uansett hva man gjorde ...

Mest av alt er det Istanbul-stemningen som Orhan Pamuk maner frem i sine romaner som tiltrekker meg. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Boka er relativt lettlest, så selv om den er mursteinaktig går sidene fort unna. Mevluts historie er både rørende og sterk, kanskje særlig på grunn av hans tilnærming til kjærligheten og hans trang til å gå ut og selge boza på kveldstid lenge etter at bozaens tid er så godt som over. Innerst inne er det boza-selger han er, uansett hva som skjer. Der får han brukt sine evner til å komme i kontakt med folk, bygge nettverk og pleie sin kundekrets - også etter at han egentlig ikke trenger pengene. Det hele blir et bilde på en mann som holder fast ved det som har vært, lenge etter at samfunnsutviklingen for lengst har gått videre. Dessuten får vi et godt innblikk i kvinnenes situasjon fordi temaer som klesstil, bruk av hodeplagg og spørsmålet om kvinnene skal jobbe eller bare gå hjemme, blir godt belyst underveis.

Fortellergrepet som Pamuk bruker i denne boka er for øvrig veldig spesielt. I stedet for å bruke en allvitende forteller, lar han hele persongalleriet i tur og orden slippe til for å fortelle sine historier. På den måten innvies vi lesere i det innerste, innerste i familien - også der hvor vi vanligvis aldri slipper inn. Dette fortellergrepet gjør at romanen får svært mange lag, og nettopp dette er - slik jeg opplevde det - det bærende elementet i romanen. Selv fikk jeg en vanvittig sterk trang til å reise tilbake til Istanbul etter å ha lest romanen, men det kan det nok bli lenge til pga. urolighetene i Tyrkia for tiden ... I mellomtiden må jeg nok nøye meg med å lese flere av Orhan Pamuks bøker.

Jeg anbefaler denne romanen varmt! Dette er berikende og interessant lesning!