Tilsynelatende en ordbok kombinert med refleksjoner over en forfatters familie- og hverdagsliv et sted i Sverige. Selv om hvert kapittel tar for seg avgrenset emne finnes det også en underliggende tidslinje knyttet til overgangen fra sommer til vinter. I blant gledet jeg meg over klarheten og formuleringsevnen i definisjonene og observasjonene. Forbausende lite i boka handler om litteratur. Knausgård er såvidt innom Flaubert og utroper Madame Bovary til verdens beste roman.

Knausgård skildrer de små nære tingene i livet, og får deg til å stoppe opo å reflektere over tingenes tilstand. Små nære ting som vi tar som en selvfølge i den verden vi lever i. Gleder meg til bok nummer 2

«Så mye av livet og det levende handler om lyd, fra barnas løpende føtter som dunker mot gulvet, og deres gråt og gledeshyl, til den jevne pusten deres om natten. Men litteraturen om livet og det levende er nærmere forbundet med intet og det livløse, natten og stillheten enn vi vanligvis tenker oss. Bokstavene er ingenting annet enn døde tegn, og bøkene deres kister. Ikke en lyd har kommet fra denne teksten mens du har lest den.»

Sitatet over er fra teksten Stillheten i boken Om Høsten av Karl Ove Knausgård. En bok på 236 sider med ca 60 tekster. På bokomslaget står det at boken er en personlig encyklopedi. For meg inneholder boken korte tekster med ulike tema som er fordelt på månedene september, oktober og november. Under september er det bl a tekster med tema epler, plastposer, tenner, kirker, piss, skumring og hoggormer..

Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket og på bokomslaget står det:

«Et barn skal bli født. Og en far setter seg ned for å skrive til det. Han vil vise barnet hva som venter, den myriade av fenomener og materie, dyr og mennesker som vi kaller verden. Han skriver om solen og om grevlingen, om termosen og om pisset, om sengen og om ensomheten, mens barnet vokser i mørket. «

Det er typisk Knausgård å kunne skrive om så mange temaer så enkelt, som f eks teksten Piss som starter slik:

«Å pisse er noe av det aller mest rutineaktige vi gjør. I skrivende stund har jeg levd rundt 16 500 dager. Hvis vi regner med at jeg gjennomsnittlig har pisset fem ganger liver av disse dagene, blir det totale antallet ganger jeg har pisset rundt 75 000. Ikke en gang har jeg undret meg over fenomenet, ikke en gang har jeg stått fremmed overfor det, slik man kan gjøre overfor andre kroppslige lunksjoner og fenomener, som for eksempel hjerteslagene eller tankeimpulsene, selv om det å pisse for kroppen er en enestående handling, siden det forbinder den med omverdenen, som gjennom pissingen blir noe som strømmer gjennom oss. Nei, jeg stiller meg bare opp foran toalettskålen og pisser ned i vannet på bunnen av den, som langsomt skifter bade farge og konsistens: Fra å være blankt og gjennomsiktig, går det over til å bli svakt gulgrønt eller sterkt brungult, alt etter hvor konsentrert pisset er, og fullt av små bobler og blærer...»

Noen tekster likte jeg bedre enn andre. Teksten Løv var en av de jeg likte best, og det på grunn av slutten av teksten. Her er den i sin helhet:

«Bladene på kastanjetreet har begynt å falle av nå, over stengangen på bakken, som bare her og der er synlig. Pilen har også mistet sine blader, og må klippes, den vokser monstrøst fort. Også kronen i epletreet er uttynnet, men i den henger eplene, de ligner små røde lanterner blant alle de nakne grenene. Jeg spiste ett av dem i dag, de er store, mer røde enn grønne, og saftige, kanskje litt for sure, de bor muligens henge en uke til. Jeg gikk over gresset, langt, bløtt og grønt, med den syrlige smaken i munnen, og tenkte på smaker, de forskjellige eplesortenes smaker, disse smakenes alder. Når ble de krysset fram? Attenhundretallet? Nittenhundretallet? Noen smaker i verden er identiske med smakene som fantes for to tusen år siden. Den litt rare aromaen, det litt uvante man kan støte på i et privat dyrket eple, gir meg glede. Jeg tenker ofte på min farmor da, eplene fra hagen deres vi fikk om høsten, av og til en hel kasse, som lå nede i kjelleren de neste ukene. Ja, lukten i kjelleren deres, av epler og plommer. Hun var opptatt av alt som hadde med vekster og hage å gjøre. Hennes sønn, min far, delte det med henne. Jeg føler likevel ingen kontinuitet når jeg tenker på dem slik, de er fremmede for meg. Og det føles bra. Det føles som om jeg har begynt noe nytt, noe helt annerledes, og det er denne familien. Det tenker jeg hver eneste dag, at det er nå som gjelder, at det er nå, disse årene, alt viktig skjer. Det tidligere livet mitt føles bare fjernere og fjernere. Jeg er ikke lenger opptatt av min egen barndom. Ikke opptatt av studietiden, tyveårene mine. Alt dette er langt, langt unna. Og jeg kan forestille meg hvordan det vil være når det som skjer nå, er over, når barna har flyttet ut, tanken på at det var da det viktige skjedde, da jeg levde. Hvorfor satte jeg ikke pris på det mens jeg hadde det? For da, kan jeg tenke, hadde jeg ikke hatt det. Bare det som glipper mellom fingrene, bare det som ikke finner ord, ikke har tanker, er helt og fullt eksisterende. Det er prisen for nærhet: man ser det ikke. Vet ikke at det er der. Så er det over, så ser man det.
De gulrøde lovene som ligger bløte og glatte på steinene mellom husene. At steinene mørkner når det regner, lysner når de tørker opp.»

Vi som har lest Min Kamp bøkene er kjent med forholdt til faren, farmoren og denne delen av familien. Men i tillegg er et mye av det Knausgård skriver som er tankevekkende og som kjennes veldig nært. Noen ganger treffer tekstene meg som et spyd. Som denne teksten.

Om høsten er først bind av fire. Om vinteren og Om våren er kommet ut, og jeg ser frem til å lese bøkene.

Omtalen er kopi av et innlegg på min bokblogg her

Om høsten er en lang rekke korte tekster om hverdagslige tema. Hverdagen har Knausgård skrevet så godt om tidligere, men da i lengre tekster. Jeg har sittet på kanten av stolen og lest i romanene hans om noe så hverdagslig som det å lage frokost. Det har vært en fest å få være med på en tur til butikken sammen med han og barna. Denne gangen klarer jeg ikke engasjere meg i beskrivelsene av det hverdagslige.

Kanskje har det å gjøre med formatet. 2-3 sider om et vepsebol i veggen, og så er det slutt. 2-3 sider om det å se en traktor på et jorde, og så er det slutt. 2-3 sider om det å pisse, og så er det slutt. Det er svært fragmentert.

Dessuten er nivået uvanlig varierende, til Knausgård å være. Noen tekster holder godt nivå. Andre er bleke og uinteressante. Jeg tenker at her kunne noen i forlaget med fordel ha vært mer kritisk - gitt forfatteren mer motstand. Den berømte høye produktiviteten til Knausgård har ikke tidligere gått ut over kvaliteten. Kanskje har han i for stor grad presset ut tekst for å fylle disse fire bøkene i serien i løpet av ett år. Foreløpig har jeg kun leste den første, og langt i fra alt mellom disse to permene fortjener å bli publisert. Altså en skuffelse, alt sett under ett.

En uvanlig roman som minner om et leksikon bestående av essays.

Gledelig "gjensyn"
Knausgård har jeg lenge vært fan av (selv om jeg er større fan av Stephen King). Jeg utsatte å lese Min kamp bøkene hans lenge for jeg var lei av å høre om dem hele tiden og bestemte meg til slutt å lese dem etter at stormen hadde lagt seg, og jeg angrer ikke et sekund. Jeg likte Min kamp bøkene hans mye bedre enn forventet, og jeg har stor sans for hans brutale ærlighet. Skuffelsen var stor da han etter Min kamp bøkene var utgitt påsto at han ikke skulle skrive mer, men heldigvis ombestemte han seg.

Dette er helt annerledes enn Min kamp bøkene. Om høsten er et slags leksikon da han ventet på at et av barna hans skulle komme til verden, og forberedte barnet verden ved å forklare hva diverse ting er i enkle kapitler. Han beskriver blant annet solen, skumring, tenner, frosker, piss, blod, lyn, senger, løv og mye annet. I hvert kapittel beskriver han noe nytt alt fra kroppsdeler, til dyr og været og skriver det på essayaktig vis, og hvert kapittel er på bare to-tre sider. Så han forklarer ting presist og effektivt. Dette er altså en lett bok å komme seg gjennom.

Like personlig, men viser mer sentimentalitet
Knausgård skriver igjen personlig innhold og gir perspektiv på ting. Min kamp og Om høsten er to helt forskjellige sjangre. Virkelighet bærer preg på begge, men på forskjellig måte. Om høsten er som en blanding av personlig brev og leksikon hvor han forklarer sin ufødte datter hva som venter henne når hun kommer til verden. En fin tanke i grunn, men er det noe jeg misliker å lese om så er det graviditet. Sentimentale bøker og filmer inneholder gjerne graviditet og det er så klisjeaktig som det går an å bli, og å lese om graviditet er et tema ikke alle er interessert i å lese om, i hvert fall ikke jeg. Bøker og filmer der graviditet er i fokus er ofte ubehagelig fordi bøker og filmer der graviditet er i fokus ofte fisker etter sympati. Det er ikke alle som er interessert i graviditet eller er glade i barn, og kan da oppleve dette som "masete" eller typisk.

Så dette er en helt annerledes bok enn det Knausgård har skrevet tidligere. Her skriver han med mer sympati, og er heller ikke ute etter å sjokkere på noen måte. Noe som er litt uvant fra hans side. Forfattere har jo selvfølgelig flere sider av seg selv de også som alle andre.

Om høsten er den første boka i en serie på fire der alle titlene refererer til de fire årstidene. Om høsten er lettlest, gir litt perspektiv på det hverdagslige man vanligvis ikke tenker over og innholdet har noe poetisk over seg. Selv om denne første boka i en ny serie er temmelig ulik enn Min kamp serien, så kommer jeg selvfølgelig til å få med meg de andre bøkene i denne serien også, for de er jo tross alt skrevet av Knausgård. Det er en god grunn nok i seg selv.

Jeg skulle nesten ønske dette ikke var fascinerende, men jeg kan ikke noe for det; det er fascinerende! Enkelte tekster blir bare banale, men det er fåtallet. Boka er også STRÅLENDE lest av Ola G. Furuseth.

Id\eenærvældigt bra,menjøssessåtråkig hankanvara. Zzzzzzz

Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden (linken går til bloggomtalen min). Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur.

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt.

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning!

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!

Deilig å komme inn i det Knausgårdske univers igjen, etter å ha lest Min Kamp bøkene.
Han kan skrive om ALT tror jeg, hvilken gave. Her er både humor, det sanselige, det vonde og det pinlige. Her er undring over mangt , liker de korte epistlene om livets mange underfundigheter. Knausgård evner å se det store i det lille. Gleder meg til de neste 3 i denne serien.

Nei.