Bokelskere.no

Årets nest siste bok var en skikkelig klisjefylt søtsuppe. Veldig lettlest og grei underholdning, men historien blir rett og slett for oppkonstruert. Jeg vet at forfatteren skriver kjærlighetsromaner, men når man begynner å hurtiglese de verste partiene har hun dratt det litt vel langt.

En koselig bok å koble av med. Ikke for anstrengende å lese, man glir lett inn igjen i boken etter noen dagers opphold.
Boken er en romantisk historie som spennner over to generasjoner, hvis historier man hopper frem og tilbake mellom. Det er historien til birøkter datteren Grace, som opplever en trist romanse, og det er den etterfølgende, nærmest skjebnebestemte, historien til Graces datter Trixie.

Miljøskildringene er nydelige. Atmosfæren er lett å drømme seg inn i, og jeg drømte om både idylliske amerikanske øyer og engelsk landsbyer underveis i boken.
Boken er helst romantisk, og det er her den ikke holder helt mål for meg. For det er vanskelig å leve seg inn i de to kjærlighets historiene som har slikt grep om de to kvinnehjertene. Jeg klarer ikke helt å føle på smerten til mor og datter når de ikke kan få mennene de elsker.
Og det blir rart for meg at Trixie skulle gidde å reise tilbake til England 17 år etter at Jasper forlot henne. Det er underlig at begge elsker hverandre fortsatt etter alle år fra hverandre, når de bare hadde kjent hverandre en sommer for lenge siden.

Bortsett fra dette likte jeg boken og skrivestilen til forfatteren. Den var fin som en sval bris av et pusterom i en hektisk hverdag.
Dette var den første boken jeg har lest av Montefiore, og jeg kan godt tenke meg å lese flere.