Bokelskere.no

For en bok, for en reise. Linn Ullman er en av våre dyktigste og råeste forfattere. En lesefest, eller jo ja, mer en lyttefest, da. Lydbok denne gangen også. Nært , sårt, voldsomt. Og alvorsvakkert. En bok som gjorde noe med meg. Utrolig fint å få Petronella Barkers varme og inderlige stemme i fortellingen. Herlighet så fint det er med lydbok. Og Linn Ullmann, altså. Du er best. Denne boka vil jeg lese igjen. Denne boka vil jeg ha i hylla mi, ikke bare på øret . Takk til søster Britt Karin for lesetips !!

Jeg vet sant å si ikke helt hva jeg synes om denne boken, - men det at den er mangetydig og vekker forskjellige følelser i meg, er kanskje et tegn på at den er god? La meg ta det klart negative først: jeg synes boken er for lang, at hun gjentar seg selv for mye og at hun noen ganger går for langt med digresjoner. Dessuten opplever jeg den som litt for ustrukturert og springende.

Nå har jo jeg lest boken etter høstens store debatt om virkelighetslitteratur, noe som kanskje har gjort at jeg er mer kritisk til at hun forteller alt det hun gjør om virkelige mennesker, enn jeg ville vært for et år siden. Jeg ser at noen andre har skrevet at de er usikre på hva som er diktning og hva som er virkelighet i boken, - jeg har lest den som en ren virkelighetsskildring, - det vil si, slik Linn Ullmann opplevde og husker barndommen. Mens moren i et intervju har sagt at hun (Linn) har diktet ganske mye, - og dette er vel et typisk eksempel på at forskjellige familiemedlemmer husker og vektlegger minner forskjellig.

Boken fremstår som veldig dobbel for meg, - en slags hevngjerrig kjærlighetserklæring til begge foreldrene. Da jeg leste skildringen av moren, var det så jeg gispet inni meg, - jeg følte det som et rent karakterdrap! Moren innrømmer at hun ble lei seg, mens Linn sier i et intervju at boken var en kjærlighetserklæring, - og det kommer jo forsåvidt frem at hun var veldig bundet til og glad i moren i oppveksten.

Hun var nok på mange måter snillere i beskrivelsen av faren, - som hun bare så en måned hver sommer, og da attpåtil bare til tilmålte tider. Vi får jo en klar skildring av hans forskjellige særheter, men merker også datterens beundring og kjærlighet. Mer problematisk synes jeg det er å lese hennes beskrivelser av faren som olding og de ordrette gjengivelsene av deres siste samtaler hvor han fremstår i all sin ynkelighet. Jeg vil ikke tro at det var slik faren hadde ønsket å fremstå for offentligheten gjennom det prosjektet de to samarbeidet om på slutten! Det var rent vondt å lese hvor utenfor og stakkarslig han var, og jeg opplever offentliggjøringen av dette som en hevn, - en berettiget hevn over hans manglende deltagelse i hennes oppvekst.

Det er veldig forståelig at Linn Ullmann har følt et behov for å skrive denne boken om en oppvekst med to svært spesielle foreldre som har merket henne for livet, og man kan ikke unngå å bli berørt. Selve temaet er jo grunnleggende viktig for oss mennesker, men i dette tilfellet må jeg innrømme at jeg noen ganger tenkte: behøver jeg å vite dette! Jeg vaklet mellom terningkast fire og fem, men falt ned på fem etter at jeg merket hvor dype spor den har satt i meg.

En stor, stor leseropplevelse! Denne boken krøp under huden på meg fra første side. Så intenst at jeg følte jeg var sammen med med Linn, Ingmar og Liv, så levende at jeg nesten kunne kjenne lukten av huset på Fårö, at jeg satt i samme rom som dem under deres "sittning"...føle vinden.... Nei, denne boken anbefales på det varmeste. Linn Ullmann er mesterlig!

Linn Ullmann skriv nært om sine foreldre Liv Ullmann og Ingmar Bergman. Oppvekstroman. Kunstnarroman.

En fin og spennende historie som ser livene til Ingmar Bergmann og Liv Ullmann fra et barns perspektiv. Jeg synes språket til Linn Ullmann til tider blir for enkelt og klisjéfylt, og særlig når hun skyter inn sitater og små anekdoter fra andre kjente mennesker. Alt i alt en fin roman som jeg synes er verdt å lese, men jeg vil ikke løfte romanen fram som praktfull eller skjellsettende litteratur.

Denne boken beskriver mange faser i forholdet mellom barn og foreldre. Jeg synes Ullmann er best når hun beskriver forholdet til den aldrende faren; nærheten i tiden før hans død. Jeg mener ellers det er påfallende hvor stor kontrast det er mellom Ullmanns skildring av forholdet til moren og forholdet til faren. Boken kunne nok også vært kortet ned. Jeg opplever at den går litt på tomgang de siste 150 sidene.

I tilfelle mine skriblerier skulle skape noen tvil: den selvbiografiske romanen De urolige av Linn Ullmann har gitt meg en av de beste leseopplevelsene noen sinne. Jeg kan ikke analysere romanen slik litteraturkritikerne med utdannelse på området kan, og som er sitert her hos forlaget Oktober. Som alltid er det egen leseopplevelse jeg skal forsøke å beskrive.

Jeg fant ingen dødpunkter i romanen. Leseopplevelsen var den samme fra første til siste side. Men det er ingen tvil: slutten gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg. Jeg har lest romanen over mange dager. Det var bare det jeg leste der og da som var viktig. Jeg tenkte ikke på hva jeg hadde lest tidligere og forventninger om hva som skulle komme på de neste sidene.

Forlaget beskriver bl a innholdet slik:

«De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.»

Barnet er forfatteren Linn Ullmann og foreldrene er Liv Ullmann og Ingmar Bergmann. Romanen har stått ulest i bokhyllen min siden den ble utgitt i 2015. En forventet god bok blir ikke dårligere av at jeg venter med å lese den har jeg tenkt.

De urolige er den første boken jeg har lest som Linn Ullmann har skrevet. Jeg forsøkte meg på en av romanene for en del år tilbake, men jeg ga opp etter noen sider. Årsak ukjent.

Hun skriver i romanen:

«Jeg ble født utenfor ekteskap, og i 1966 ble dette fortsatt sett på med hevede øyebryn. Uekting. Bastard. Lausunge. Illegitim. Det gjorde ikke noe. Ikke for meg. Jeg var en bylt t i mammas armer. Det gjorde ikke noe for faren min heller. Ett barn fra eller til. Han hadde åtte fra før og var kjent som demonregissøren (hva nå det måtte innebære) og kvinnebedåreren (ganske klart hva det betyr). Jeg var den niende. Vi var ni. Storebroren min døde mange år senere av leukemi, men den gangen var vi ni.
Det var mamma de så på med hevede øyebryn. Det gjorde de fordi hun var jente. Hun brydde seg ganske nøye om hva folk sa. Hun elsket barnet sitt. Det er det mødre gjør. Hun este ut og bar det frem. Uektingen. Men hun skammet seg også. Hun fikk brev fra fremmede. Ungen din skal brenne helvete.»

Romanen er et utdrag av livet til Linn Ullmann; hvordan det var å vokse opp sammen med foreldre som var fulle av seg selv. Og; å vokse opp sammen med er vel ikke helt riktig å si heller. Det var en svært kort tid de var en familie på tre. Og etterhvert hadde ingen av foreldrene tid til datteren.

Hun skriver et sted i romanen:

«Egentlig tror jeg at jeg har sørget over foreldrene mine hele livet. De forandret seg foran øynene mine slik barna mine forandrer seg foran øynene mine, og jeg vet ikke helt hvem jeg var for dem.»

Her i dette intervjuet sier Linn Ullmann bl a dette:

«De urolige er en kjærlighetsroman, i flertall. Det er min kjærlighet til mine foreldre. Det er deres lange vennskap. Og det er kjærligheten til et sted, min fars hjem på den svenske øya Fårö. Det er faren, moren og jenta som har det travelt med å bli voksen. De er sårbare i sine kjærlighetsforsøk.»

Det ikke er noe glansbilde hun tegner av foreldrene. Tvert om. Hva forfatteren mener meg å si at det var deres kjærlighetsforsøk vet hun best selv. Men det er vel ikke feil at romanen viser at foreldrene ikke fikk det helt til. Uten at det virker som om de reflekterte over om de lyktes eller mislyktes som foreldre. Her der hun skal flytte sammen med moren til USA - moren som fremhevet at hun hadde nerver som var fulle av krøll:

«Jeg sier mamma at hvis det er sånn at vi skal flytte til USA igjen, har jeg noen betingelser. Jeg er tolv år og har betingelser.
Mine betingelser er: Jeg vil fortsette å danse ballett, og jeg vil ha en katt.
- Du skal få en jævla katt, sier mamma, - hva som helst, jeg orker ikke mer. Jeg er så sliten.»

Liv Ullmann sier i dette intervjuet:

«- Hun dikter ganske mye, men hun gjør det bra! Jeg elsker Linn og unner henne all suksess med denne boka, sa Ullmann den gang. «

Selv om jeg ikke har fått et generelt negativt inntrykk av Liv Ullmann, verken tidligere eller ved å lese boken, har hun alltid virket noe fjern for meg. Under lesingen tenkte jeg en del på det. Av en eller annen grunn kom bildet av Tove Janssons Snorkfrøken opp i hodet mitt. En rosa dame som svever på en rosa sky. Selv om hun i intervju har lagt sterk vekt på å skape inntrykk at hun ikke er en diva. Jeg har lest og har Kjetil Bjørnstads biografi av Liv Ullmann: Livslinjer i bokhyllen, og vurderer å lese den om igjen med tanke på romanen til Linn Ullmann.

Linn Ullmann beskriver faren slik i intervjuet nevnt ovenfor:

«— Faren min var punktlighet og orden. Han hadde et lite univers fullt av regler. Jeg forsto mye av dette universet. Jeg kan fortsatt få hjertebank om jeg eller andre ikke er helt presise. Det var trangt, men trygt. Jeg følte kjærligheten vår, og den var innenfor denne verdenen. På slutten av livet hans ble jeg helt satt ut da han en gang kom 17 minutter for sent til den faste filmvisningen klokken tre i hans hjemmekino på Fårö. Da forsto jeg straks at det snart var over.»

Fiksjon eller sannhet: romanen De urolige har gjort et sterkt inntrykk på meg; og det gjelder både form og innhold. Da jeg hadde lest siste side måtte jeg ut og gå meg en lang tur med bikkja. Men det er ingen roman som slipper så lett – den har krøpet inn i blodbanen. Romanen har skapt sterke bilder. Mange tanker om mye. Jeg er glad for at slike bøker utgis – romanen bekrefter at det å være menneske er komplisert. For noen er livet en motorvei – for andre en skogsbilvei med masse humper. De urolige er en roman jeg kan ta ut av bokhyllen, lese noen sider og legge tilbake – en roman med stor gjenbruksverdi.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Ullmanns "De urolige" har fått masse flotte kritikker.
Boka har utvilsomt mange kvaliteter. Det må være helt klart at Ullmann KAN skrive.
De fleste omtalene her er visst ubetinget positive. Derfor får jeg lyst til å dele MINE tanker og opplevelser.
Etter omtale av boka, gikk jeg inn i leseropplevelsen og tenkte at dette var en biografi som omhandlet Ullmann og hennes svært så kjente foreldre.
Jeg fikk ganske raskt følelsen av at det er mye fiksjon i boka. Jeg klarte ikke å ta alt "på alvor". Da fikk jeg jo raskt problem med å overbevise meg selv om hva som var fiksjon og hva som var biografi. Så etterhvert følte jeg meg nok både forvirra og kanskje litt lurt. Det var jeg ikke fornøyd med. Jeg følte heller en slags irritasjon over dette mens jeg leste.
I tillegg var det endel momenter som ble gjentatt opptil flere ganger. Og hva var intensjonen med feks å bringe inn de gamle astronomene Riccioli og Grimaldi?
Litt språkvasking hadde heller ikke vært dumt på enkelte setninger.
Men Ullmann skriver godt. Hun har en en mengde tankevekkende betraktninger som gjør boka vel verdt å lese.

Linn Ullmann skriver utrolig godt i denne boka, og hun utfordrer roman og biografisjangeren. Dette gjøres på en mesterlig måte og leken med sjangeren gjør boka original. Hun beskriver sin oppvekst med sine kunstnerforeldre på en hudløs måte, noe som gjør at boka treffer meg midt i magen. Boka er til tider vondt å lese, særlig det som omhandler hennes forhold til moren. Anbefales!

Dette er forfatterens fortelling om livet med sine to verdenskjente foreldre, og da spesielt med faren, Ingmar Bergman.
Boken skulle de egentlig lage sammen, men alderdommen kom litt i veien.
Man får likevel et godt innblikk i hvordan det hele artet seg fra forfatterens spede barndom og fram til godt voksen.

Nøkternt og vakkert på samme tid.