Bokelskere.no

Det tar 290 sider før denne boka kommer til plottet: De to eks-soldatene Edouard og Albert klekker ut en plan for å svindle franske kommuner for store verdier. Metoden er å selge minnesmerker (som aldri kommer til å bli produsert) til alle stedene i Frankrike som ville hedre sine falne etter første verdenskrig.

Denne boka tar mål av seg til å være et dickensk eller balzacsk karneval. Her er det nok av typer som nesten er parodier på seg selv i all sin enkelhet. Skurken er ond, kvinnene er stort sett objekter for menns grådige blikk og fingre og de to hovedpersonene er kanskje litt sjarmerende. Men jeg ble ikke engasjert av denne romanen, kanskje fordi den faller litt mellom flere stoler. Det er en kritikk av Frankrike etter første verdenskrig, som sikkert ligner på hvordan andre land behandler sine hjemkomne soldater. Krim-intrigen er for enkel til at den forsvarer en bok på nesten 600 sider, og grusomhetene i skyttergravene er bedre beskrevet i andre bøker. En allvitende forteller prøver å piffe opp alt sammen, men virket mest krampaktig på meg.

Min favorittbok om første verdenskrig er fortsatt Krig og terpentin av Stefan Hertmans.

Sprelske innfall i en dyster etterkrigstid

Boka starter lovende med en dramatisk episode helt på slutten av 1. verdenskrig. Alle vet at krigen snart er over, men likevel fortsetter kampene. For noen offiserer er det siste sjanse til å vinne ære selv om det skjer på bekostning av sine egne menige soldater. De to menige soldatene, Albert og Édouard overlever såvidt. Henri Pradelle er den kyniske offiseren. Vi skal følge alle tre videre i romanens 461 sider.

Deretter blir forfatteren mest opptatt å videreutpensle karakterene sine uten at det egentlig skjer så mye i et Paris som er helt utmattet etter krigen, selv om franskmennene kan erklære seg som vinnere.

Spennende avslutning
Først i siste del av boka lanseres svindelforsøkene som den engelske boktittelen viser til. Det er spennende fortalt, selv om Lemaitre hele tiden minner oss om at Albert egentlig er en timid og nervøs person, også når han utfører en serie risikofylte handlinger. Édouard derimot er vågehalsen, trass i at han nettopp mangler både underkjeven og den øvre delen av halsen.

Lemaitre hevder at flere av de kriminelle handlingene i boka bygger på kjente skandaler ved utbyggingen av de massive krigskirkegårdene i Nord-Frankrike etter 1. verdenskrig. Norsk tittel: Vi ses der oppe (Aschehoug 2015).

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er altså et bredt lerret forfatteren spenner opp, og språklig er det en ren nytelse å lese. Litt gammelmodig i stilen, nesten litt Dickensk, noe som kler historien utmerket. Krigens meningsløshet i første del av boka er glitrende beskrevet. Jeg er ikke fullt så begeistret over resten av boka som foregår i Paris. Til det males det med litt for bred pensel, slik at mye blir overtydelig og melodramatisk, og et ørlite grann langdrygt innimellom. Det er store følelser i sving, men uten at de griper meg helt.

Krig, slagmark, lemlesting, forræderi og svindel er viktige stikkord for innholdet i denne boka. Dette sulle kanskje varsle om en dyster tone, men det stemmer overhodet ikke. Boka er nemlig skrevet på en morsom måte, full av satire og ironi. Hovedpersonene her er de to unge soldatene Albert Maillard (en litt usikke, fryktsom type, vant til å bli hundset av sin egen mor) og kompisen hans rikmannssønnen Edouard Pericourt. En annen viktig person er deres felles fiende, løytnant Heni d’Aulney Pradelle som stammer fra en fattig adelsfamilie.
Handlingen starter i slutten av 1. verdenskrig. Et sted i Nord-Frankrike kommanderer løytnant Pradelle sine soldater opp av skyttergravene De skal erobre en høyde der tyskerne befinner seg. Det er i slutten av krigen, utfallet er klart. Løytnanten ønsker et framstøt som kan gi ham heltestatus For å oppildne sine soldater sender han to av dem i forveien som speidere. Snart kommer meldningen om at begge disse er skutt. I ryggen, merkelig nok! I samme stund som Albert ser og skjønner sammenhengen, er Pradelle der og dytter ham ned i et stort hull i bakken. En granat eksploderer, jord raser ned i hullet og begraver Albert. Edouard er der, og med stor møye klarer han å grave fram den andre, men så eksploderer en ny granat. Edouard får ansiket sitt sprengt i stykker. Han våkner opp på et militærsykehus med voldsomme smerter. Nederste delen av munnen er bare et gapende sår. Han kan ikke lenger snakke. Albert sitter ved sengen hans dag og natt og forsyner ham med morfin.
Edouard vil ikke gjenforenes med familien sin. Han har stor angst for sin far som han aldri har fått ordentlig anerkjennelse hos. Han får Albert til å skrive et brev til faren der det meddeles at Edouard er død. Men så dukker Edouards søster Madeleine opp- Hun ønsker å hente brorens levninger hjem. Albert blir med ut på slagmarken og anviser en helt tilfeldig gravplass. Albert og Edouard må vente lenge på transport hjem til Paris- Da de endelig reiser, er det under falskt navn (navn til soldater som er registrert savnet). Edouard blir tilbudt en transplantasjon, men han vil ikke. Det blir til at Albert tar Edouard hjem til seg. Men Albert strever å få skrapt sammen nok penger til dem begge og til morfinen Edouard er helt avhengig av, tilbringer kameraten all tid innendørs, ofte sammen med husvertinnens datter som skaffer ham utstyr til å lage eksentriske ansiktsmasker. Nå som sønnen skal være død har den rike og mektige fabrikkeieren Pericourt fått store samvittighetskvaler. Han angrer dypt på sin holdning overfor sønnen. Datteren Madeleine har nå giftet seg med løytnant Pradelle som hun lærte å kjenne på sin tur til fronten.
Den franske stat vil hedre sine døde soldater. Pradelle stiller seg i spissen for dette arbeidet, men korrupt og grisk som han er, vil han sørge for at mest mulig av pengene som bevilges, havner i hans egen lomme. Han engasjerer underbetalte utenlandske arbeidere, bestiller de aller billigste og minste kistene osv. Men en statsfunksjonær som kommer for å inspisere oppdager det ene alvorlige misholdet etter det andre. Dette fører til Pradelles ruin, også på hjemmebane der han blir avvist av sin nå gravide kone.
Samtidig har også Edouard fått en idé. Han vil selge vakre gravmonumenter. Kataloger med tegninger blir trykket opp og forhåndsbetaling kreves. Men så kommer deadlinen (som er satt til 14. juli). Da må Edouard og den langt mer engstelige og nølende Albert ha gått under jorden. Billetter til en reise som skal bringe dem til de franske kolonier i Afrika, er bestilt. Men på avreisedagen mangler Edouard. For første gang på lenge går han alene ut på gata iført en maske som gir ham tilbake hans opprinnelige ansikt. Hans far kommer kjørende og får se sin ”døde” sønn stående midt i kjørebanen. Han greier ikke å stanse i tide.........
Midt oppe i den elleville handlingen hviler boka på et dypt moralsk fundament. Forfatteren viser hvor meningsløs og grusom krigen er. Samtidig blir kameratskap og trofasthet fremholdt som det positive.