Denne boka er ikke helt for pyser, det er ganske tung og dyster lesning. Men historien har et utrolig driv som gjør at du bare må lese videre. Men den krever altså at du orker å gå inn i krigen, inn i angsten og redselen som krig innebærer og hva den kan gjøre med mennesker. Hvordan det kan være for de som lever midt i en konfliktsone der ingen kan stole på noen, der man må berge seg som best man kan. Mens jeg leste tenkte jeg på alle flyktningeleirene rundt i verden. Jeg tenkte at såpass får jeg tåle å lese, det er barn og ungdommer som opplever dette på ordentlig. Hver dag. Det er hjerteskjærende og nådeløst godt skrevet. Vi følger ungdommene Max og Linnea som prøver å navigere og overleve i borgerkrigens grusomhet i en tenkt by- som like godt kan være et virkelig sted. Viktig bok! Og med en glødende strime av håp til slutt, tross alt. For husk: «Framtida er et lys.»