Bokelskere.no

Boken fortsetter der den første boken, De usynlige, slapp. Gleder meg til å ta fatt på den neste.

I mars 2014 skrev jeg dette innlegget om den første boken i den populære Barrøy-serien utgitt i 2013:

"De usynlige av Roy Jacobsen - tenkte på filmen "Sigfred og Ragnar og dei sju strauman" da jeg leste romanen"

Etter det har Rolf Jacobsen gitt ut tre bøker til i serien, og nå har jeg lest bok bok nummer to Hvitt hav som ble utgitt i 2015.

Jeg skriver i innlegget i 2014 at jeg syntes De usynlige er en stillferdig roman. Hvitt hav har et annet tempo.

Året er 1944, det er krig i Norge og vi møter Ingrid jobber på fiskebruket på hovedøya:

«Ingrid lengtet vekk, ut igjen til Barrøy, men ingen kan være på en øy alene, og denne høsten var det verken dyr eller mennesker der, Barrøy lå tom og øde; siden sist i oktober hadde den ikke engang vært synlig, og hun kunne ikke være her på hovedøya heller.»

Ingrid er 35 år. Hun reiser til Barrøy der alt er nedstengt. Foreldrene er døde. Tanten Barbro er på sykehus. Fetteren Lars er flyttet til Lofoten. Ingrid finner flere lik i fjæresteinene. Det Ingrid ikke vet og heller ikke så mange andre vet, er at dette er personer som er omkommet i Rigel»-katastrofen. Hun finner også en hardt såret russer på øya som har overlevd katastrofen. Møtet med russeren skal forandre livet til Ingrid.

Vi følger Ingrid et år frem i tid. Jeg synes boken var spennende, og det var enkelt å leve seg inn i handlingen. Det er lenge siden jeg har lest en bok så raskt. Jeg tenker at jeg leser neste bok i serien Rigels øyne, som ble utgitt i 2017, om ikke lenge.

Omtale fra dette blogginnlegget

Andre bok om Ingrid Barrøy.

Året er 1944. Ingrid har blitt 35 år, og er på vei tilbake til Barrøy. Det er ingen som bor der lenger nå, selv om tanten, Barbro, påstår at hun skal komme til jul. Ingrid er alene på øya - tror hun.

I noen heftige vinteruker, opplever Ingrid kjærligheten. Det store utland har kommet til Helgeland grunnet krigen, og Ingrid må ta vanskelige valg.

Medrivende, overraskende, og godt håndverk av Jacobsen, nok en gang.

Jeg kom raskere inn i historien i denne andre boken om livet på Barrøy, men synes også denne gangen at språket kunne bli litt tungt. Jeg er nok ikke like begeistret for skrivestilen til forfatteren som de øvrige som har trillet terning her.

Tjaaa, hva skal man si? Roy Jacobsen har godt språk. Sier mye med få ord, men jeg kommer ikke helt inn i historien, mye for det jeg ikke blir ordentlig kjent med personene i boka. Jeg vet triologien hans er skrytt opp i skyene, men jeg ble ikke helt overbevist. Tredje boka ligger klar, men tror jeg skal lese noe annet først. Jeg gir boka en svak firer.

Igjen en vakker bok om livet på Barrøy, denne gang under krigen, da Ingrid vender tilbake til Barrøy, mens Lars har funnet kjærligheten på Lofotfiske, og ikke har kommet tilbake. Igjen må Ingrid streve med livets daglige gjøremål på den karrige øya, men hun møter kjærligheten også her... Oppfølgeren til "De usynlige" - anbefales på det varmeste.

Undertegnede ble rent lykksalig da det skulle vise seg at forfatter Roy Jacobsen etterkom manges ønske om en oppfølger til "De usynlige".
Mens andre verdenskrig fremdeles raser møter vi Ingrid igjen i året 1944/1945, tilsynelatende helt alene, siden resten av Barrøyfolket har landet livene sine ulike steder i omegnen. Blant annet har Lars etterhvert funnet en livsledsagerske, og Barbro er på sykehus.

Minnene fra barndommens øy er sterke, og trekker Ingrid tilbake, lik kraftige havstrømmer. Forfatteren bygger mesterlig opp spenningen, idet både Ingrid og leseren blir klare over at noe forferdelig har skjedd på det lille stedet, med rot i krigsherjingene der ute i verden.
På grunn av disse hendelsene redder hun et liv og finner kjærlighet.
Ingrid fremstår som handlekraftig og oppfinnsom i sin livskamp, både for å redde seg selv og mannen hun elsker.
Noen vil kanskje innvende at hun beskrives som "for sterk". Dette er jeg ikke enig i, da mennesket har et utrolig overlevelsesinstinkt når det gjelder, som gjør at man i ekstreme tilfeller eksempelvis kan løfte en bil bort fra barnet sitt. Mange er umenneskelig sterke i truede situasjoner, og får etterreaksjoner når "bølgene" har lagt seg. Også Ingrid, som i bokas andre del havner på asyl, og man som leser tvinges til å lese videre, da vi lurer på: "Hvorfor?" "Hva skjedde, egentlig?" "Reiser hun tilbake?" "Hva med mannen?"
Roy Jacobsen fletter historien om Ingrid sammen med verdenshendelsene og evakueringen av Finnmark like solid som tauverket på ei fiskeskøyte. Liker svært godt språket i boka, og bruken av metaforer. I løpet av lesningen har jeg følt at jeg står ved siden av Ingrid, og kan både lukte og se det hun ser.
Etter min mening har også "Hvitt hav" flere lag enn bare historien om Ingrid og hennes vei tilbake til barndomsøya, og opplevelsene rundt kjærligheten til et annet menneske. Hver og en av oss kan oppleve "hvitt hav" innimellom, der bølgene er så krappe og store at blåfargen blir borte og bare frådende skumtopper skimtes. Hver og en av oss har også ulike strategier for å takle det hvite havet.
Evakueringen av Finnmark og de nye som søker ly blant fremmede lenger sør, kan henspeile på verdens flyktningesituasjon, og hvordan disse blir tatt i mot i ulike samfunn, tenker jeg.
Er slettes ikke enig i dem som kritiserer Jacobsen for svak litterær kvalitet, hverken i den første boka om øyfolket, eller denne. Det gjelder å lese mellom linjene!
Takk Roy Jacobsen for at jeg fikk møte Ingrid igjen, og at du lot henne få oppleve andre stormer enn bare vinterstormer. Denne gangen ble det en følelsesstorm, noe som beviser at du kan spille på flere strenger i forfatterskapet ditt. Hvor du enn er på ferie, - når den er ferdig; kom deg hjem og skriv mer mann, skriv mer! Tør jeg spørre deg om enda en oppfølger?
Terningkast: en solid femmer, intet mindre på en solfylt dag i Trøndelag.

Jeg tror ikke jeg veit om en forfatter som er flinkere til å formidle via tekst enn Roy Jacobsen. Det er så lite som står skrevet, men så mye som sies.

Har nettopp lest ferdig Hvitt hav. Vi får et gjensyn med Ingrid som er alene på Barrøy, og vi blir også kjent med familier og enkeltpersoner som har blitt evakuert fra Finnmark. Det er krigens siste år, og livet er hardt.
Roy Jacobsen språk er enkelt og flyter godt, her er det ikke mange overflødige ord. Hvitt hav er en stille fortelling som etterlater spor hos leseren, i alle fall hos meg.

Dette er en bok der tingene ikke alltid sies rett fram. Det er fint. (Jeg har blitt altfor lei av det motsatte). Men ett sted i boka forblir det uklart hva som egentlig skjedde. Likevel siden dette også forblir uvisst for hovedpersonen selv, godtar man det. Boka inneholder fantastiske naturskildringer, og man blir lett revet med av alle beskrivelsene rundt kystfolkets harde arbeid og strev, og ikke minst beretningen om all gru som den pågående krigen fører med seg.

Ingrid er hovedpersonen her som i den foregående boka ”De usynlige”. Hun har nå blitt ca. 35 år. Handlinga starter i 1944 og stekker seg over om lag ett år. I starten har Ingrid forlatt Barrøy og jobber på et fiskebruk inne på fastlandet. Men plutselig bryter hun opp og vender tilbake til hjemplassen. Her er hun helt alene. Foreldrene er døde, Lars har stiftet familie og er bosatt på et annet sted og Barbro er på sykehus. Dagene går sin gang mens Ingrid strever alene med garn og fiske. En dag finner hun diverse klesplagg og deretter også lik som er blitt skylt opp i fjæra. Blant dem ligger en død mann i tysk offisersuniform pluss en til som det fremdeles er liv i. Ingrid frakter denne siste inn i våningshuset og går i gang med å stelle ham. Det er en ung mann. Hendene hans er stygt forbrent. Mannen snakker et språk som Ingrid forstår ikke er tysk. Hun får vite at han heter Alexander og er russer. (Senere skal det vise seg at han har vært om bord på fangeskipet Rigel som ble senket av de allierte
Til tross for kommunikasjonsproblemer oppstår det en heftig forelskelse mellom Ingrid og russeren. Men det er farlig å ha ham der. Henriksen (en av stedets ledende menn) samarbeider med tyskerne. Ingrid drar inn til fastlandet og oppsøker den tyske forlegningen. Her melder hun fra om funnet av de døde. Så snart det har blitt stillvær, kommer Henriksen og en tysk offiser ut til Barrøy. Ingrid har sørget for å gjemme Alexander på en liten skjult holme. Men de to kommer uventet tilbake. De har sannsynligvis fattet mistanke. Alexander er da inne i huset, stivfrossen etter et opphold i den iskalde sjøen. Hva som så skjer, blir etter hvert bare delvis klart for Ingrid. Kommer russeren seg unna? Og hva med Ingrid selv? Da hun våkner opp flere dager senere på sykehus, husker hun ingenting. Er hun blitt voldtatt? Slått? Ingrid tilbringer en tid på sykehuset og blir godt kjent med både pleierske og lege. Hun blir klar over at hun er blitt gravid. Båten hun reiser hjem med er fylt med passasjerer fra det evakuerte Finnmark. Flere av disse skal plasseres på gårder i Ingrids kommune. Etter hvert tar Ingrid flere hjem til Barrøy, blant annet tre brødre. Den eldste av dem. Arne, er blitt blind på det ene øyet. Ved deres hjelp kommer gården langsomt på fote igjen.
Suzanne (som Ingrid tok seg av da hun var liten) kommer også til Barrøy sammen med sønnen Fredrik, 7 år, som er en ordentlig bygutt, men som etter hvert lærer seg å arbeide. Fredriks far og senere stefar var begge tyskere. Ingrid føder en datter, ingen tvil om at det er russeren hun likner på. Så kommer freden, og med den ankommer også Lars og Felix (Suzannes bror) Barrøy. De har med familiene sine og er innstilt på å slå seg ned for godt på øya. Nå er det mindre bruk for finnmarkingene som ønsker å vende hjemover. I all hemmelighet har Ingrid utstyrt de tre brødrene med en sum penger som hun uventet har fått. Men Finnmark er ennå ikke klar til å ta imot dem, så de havner midlertidig på hotell i Tromsø.
Går turen for dem tilbake til Barrøy? Vil det oppstå et kjærlighetsforhold mellom Arne og Suzanne? Hun er bare fem år eldre enn ham? Eller mellom Arne og den mye eldre Ingrid (som allerede har hatt besøk av ham på sovesalen)?