Bokelskere.no

"We had come to a field as long and wide as you like with us on one side and them on the other. It was their boys in their soldier hats and us in ours. If we'd been wearing the same colors, you could have thought it was a mirror. Like the central job of it was we were fixed to fire at ourselves." s. 27 Neverhome (Av Laird Hunt, 2015 , Chatto & Windus, 243 sider)

Fremragende og særegent om den amerikanske borgerkrigen og om finne sin plass i solen.

Det meste jeg vet om den amerikanske borgerkrigen, kommer fra et dusin bøker som, enda de var dyptpløyende og nyanserike, kan beskyldes for å ha et skråblikk på denne konflikten i Nordstatenes favør. Noen vil si at et slikt standpunkt er uunngåelig, siden det motsatte kan og vil bli oppfattet som et forsvarsskrift for Sørstatenes store skamplett; slaveriet.

Motargumentet mot denne beskyldningen, et som blir brukt den dag i dag av en betydelig gruppe mennesker i statene som tapte krigen og som for øvrig også dukker opp i Laird Hunts fantastiske roman, «Neverhome», er at opprettholdelsen av slaveriet som institusjon ikke motiverte alle de som kjempet og døde i konføderasjonsstatenes navn. Og dermed er debatten i gang.

Verken fagbøker, skjønnlitteratur, film eller tv-serier, uansett hvor gode de er eller hvor mange lesere eller seere de får, kan gjøre noe særlig for å endre slike fasttømrede og rigide holdninger om fortiden. Men filmer og bøker – særlig bøker- kan hjelpe oss å komme nærmere menneskene, uansett hvilken side de var på, og gjøre et forsøk på å forstå hvordan de levde og så på verden den gang, og kanskje mer interessant; hva som motiverte de som bestemte seg for å ta til våpen mot broren sin. Eller søsteren sin.

Mange av de mest berømte og kjente litterære bøkene om denne krigen og de som levde, kjempet og døde under den, har en tendens til å være en anelse sentimentale eller nostalgiske mursteiner som bruker romanse som et lim for å holde leseren fast.

Heldigvis og beundringsverdig nok, styrer den Singapore-fødte amerikanske forfatteren Laird Hunt unna dette. Han gjør også noe en sjeldent eller aldri ser; han fokuserer på én karakters odysse fra start til slutt. Fra krigens relativt optimistiske start til dens slutt, da de som ikke ligger igjen i slagmarken, døde, døende eller lemmeløse, drar hjem til sine kjære med tikkende bomber i hodet.

At denne karakteren er en kvinne som utgir seg for å være mann, vil kanskje i begynnelsen få en del til å rope om gimmick og anta at boka er en lettvekter på grunn av denne velbrukte kamuflasjen. Men la det være sagt; Hunt er ikke en forfatter som er opptatt av de store faktene, og han bruker aldri hovedpersonens rollespill på krigens teater til å ta med leseren på en forviklingskomedie, han bruker heller ikke trusselen om avsløring som en øks som får leseren til å bla febrilsk frem for å se om og når Ash, fortelleren og hovedpersonen, får masken revet av seg.

Reisen starter i Indiana. Ash, vår heltinne, er en ung kvinne som bor på gården hun arvet fra sin døde mor sammen med sin livsglade, svaksynte og noe «svake» ektemann, Bartholomew. Når krigen kommer og «alle» ser ut til å melde seg frivillig, gjør Ash det også. Delvis fordi Bartholomew ikke kan, og delvis fordi hun, enda så glad hun er i ektemannen, er villig til å dra fra ektemannen for å se noe annet enn Indiana og dets landlige liv. Hun vil oppleve noe.

Til tross for sitt kjønn og de herskende konvensjonene på denne tiden, er Ash ikke en fersking når det gjelder våpen og det å drepe. Hver uke, hele året, pleier hun å dra på jakt i nærområdet. Å ta livet av dyr er selvsagt noe annet enn å drepe et menneske, spesielt på nær avstand. Om det har hun ingen illusjoner. Men hun er heller ikke i tvil om at blodsutgytelsen ikke vil vekke en like stor vemmelse som hvis hun hadde vært totalt uerfaren med drapsvåpen.

Også her tar romanen befriende nok en annen retning enn den kjente stien. Den som tilsier at hun må henge med hodet og være «kvinne» over å pumpe fiendens kropper med bly. Hun oppfører seg altså som en av gutta.

Den første gangen hun ikke gjør det, er når hun og medsoldatene marsjerer inn i en liten by og tilbyr jakken sin til en ung kvinne som ved et uhell får visse deler av kroppen blottlagt. Fordi soldatlivet er nå som det er, fører episoden til at hun får kallenavnet «Galant Ash», og hun får til og med en ballade skrevet om seg.

Uheldigvis får medgangen henne til å droppe forsvarsverkene, stole på sine medsoldater. Og en dag får denne mangelen på årvåkenhet en miserabel pris; hun og to medsoldater blir tatt til fange av lovløse som er opptatt av én ting; dusøren sørstatsgeneralene har lovet ut til den som bringer dem hodet til krigførende fra Nordstatene. Levende eller død.

«Neverhome» er en fabelaktig god historie, fortalt med en særegen, gripende og usentimental stemme som er så musikalsk at man ikke kan la være å bli forført og henført av den. Bokas karakterer lever og puster og spretter ut av sidene med en så sterk livsenergi og et så insisterende krav på eksistens at man til slutt ville sverge på at den var et historisk dokument.

Og det er før den tragiske slutten som, enda den fikk meg til å sukke, overbeviste meg om at boka ikke bare er den beste romanen jeg har lest om den amerikanske borgerkrigen, men også en av de beste bøkene jeg har lest i år.

Fantastisk!