Bokelskere.no

Forfatteren er poet og hennes debutroman bærer tydelig preg av dette. Hennes fortellerstemme evner å trylle oss inn i stemningen ved hjelp av få, men effektfulle ord. Kapitlene er korte, setningene likeså. Det er begrenset sted, begrenset tid og begrenset handling. Nærmere to hundre sider til tross, boken ble lest på et par timer. Jeg var i mitt eget univers.

Bokens hovedperson er en nitten år ung kvinne som tar seg sommerjobb i en salgsbod. I løpet av noen uker står hun trofast bak disken et sted i Telemark og selger postkort, kniver og reinsdyrshorn. Slikt som turistene vil ha, minner fra det autentiske, naturskjønne landet langt opp mot nord. Hun konverserer med sine innøvde strofer på fransk, tysk og engelsk. Som en dukke står hun der og gir minst mulig av seg selv.

Det er ingen jobb hun hadde ønsket seg i utgangspunktet, bare en måte å tjene litt penger på. Penger som hun ikke en gang vet om hun vil få. Det er ingenting hun lærer noe av, ikke egentlig. Ikke møter hun venner for livet heller. Hun treffer menn, men heller ikke her gir hun av seg selv. Ikke egentlig, ikke sjela si. Hun mangler retning i livet, hun lar seg ikke involvere. Engasjere. Akkurat som hun skal studere i Bergen til høsten. Ikke fordi hun vet hvilket fag hun ønsker å lese, eller fordi hun har et mål, men fordi en venninne trengte noen å dele leilighet med. Sånn ble det bare, og det er helt greit. Okay. Hun famler videre, men det er okay.

Og midt mellom hennes automatiske høflighetsfraser til turistene og halvhjertede forsøk på å stifte bekjentskaper leser hun. Fosse. Sandel. Ulven. Hun samler på ord og setninger, den unge famlende. Ord og setninger legges i en papirpose som snart, kanskje, om hun vil, skal bli til hennes egen bok. Enda er den bare en blank notisblokk.

Selvsagt er den det. Hun legger jo ikke sjela si i noe. Ikke fordi hun ikke vil, men fordi tiden ikke er moden. Enda er hun usikker, naivt tillitsfull. Famlende, søkende. Hun beskytter seg ved å være utenfor seg selv.

Sjeldent leser man en bok som beskriver en personlighet, dennes følelser, på en måte som får deg til å mentalt skrive en oppfølger. Med beskrivelser og små filosofiske betraktninger om naturen og universet settes hovedpersonen inn i et større bilde. Et bilde du selv kan kjenne deg igjen i. Et bilde som omfatter alt og alle.

Slik føles det å lese Marte Hukes Naturhistorie.

Marte Huke er en kjent poet i Trondheim. Hun har gitt ut fire diktsamlinger, og har i år kommet med sin første roman.
Naturhistorie er en finstemt liten roman om ei 19 år gammel jente som har sommerjobb som selger i en camp hvor turister stopper for å kjøpe steiner, samekniver, spekepølser med mer. Jenta treffer mange spesielle personer, blir med på fest, får en kjæreste og andre menn prøver seg på henne. Hun skal begynne å studere i Bergen til høsten, noe hun ser frem til. Huke har et vakkert, stramt språk, poetisk. Jenta leser også Cora Sandel og Tor Ulven og blir tipset om Jon Fosse. Og så skriver hun selv setninger som hun samler i en pose. Jeg likte å lese denne boka. Er det noe poeter ofte kan så er det å si mye på få ord. Det liker jeg. Denne ble lest på et par timer. Anbefales!
(fra bloggen min)