Jeg måtte legge fra meg denne etter 270 sider. Pompøs og skravlete bok skrevet av en beleven journalist som sveiper innom dekadente middagsselskaper i europeiske kulturbyer mens andre verdenskrig foregår utenfor. Kjedelig og irriterende.

Mesterlig om krigens grusomheter

Italieneren Curzio Malapartes (f. 1898 d. 1957) egentlige navn var Kurt Erich Suckert. Han var journalist, dramatiker, forfatter og diplomat. Han trivdes imidlertid best i rollen som en frittalende forfatter og journalist enn som diplomat.

Navnet Malaparte betyr "ond/feil side" - i motsetning til f.eks. Bonaparte som på italiensk betyr "god side". (Kilde: Wikipedia) Valget av navn var neppe tilfeldig, for når vi leser hans bok "Kaputt", skjønner vi at dette er en mann som helst går motstrøms. At diplomatiet ikke gikk glipp av en stjernekandidat skjønner vi dessuten svært raskt, for her pakkes ingenting inn.

I årene 1921 til 1956 utga Malaparte ni bøker. "Kaputt" utkom i 1944, altså mens andre verdenskrig fremdeles pågikk. Akkurat dette er verdt å merke seg når man leser hans bok. Han forutså langt på vei hvordan det kom til å gå, uten å kjenne fasiten selv. Ikke for det: at Tyskland var på vikende front da landet begynte å tape i øst, måtte være åpenbart for alle og enhver på den tiden. Det oppsiktsvekkende ligger vel mer i at han fikk utgitt boka mens krigen fremdeles pågikk. Hans hjemland var jo Tysklands allierte, og var det noe man ønsket kontroll over på den tiden så var det offentlige ytringer mot makthaverne.

For øvrig henviser jeg til Wikipedias presentasjon av Curzio Malaparte, som er vel verdt å få med seg. Her fremgår det også at han i 1951 utga en bok om Proust. "Kaputt" inneholder en del Proust-sitater i første kapittel av boka (se side 572).

Oversetter Anne Arneberg opplyser i etterordet til boka (fra side 564 til 572) at "Kaputt" raskt ble en internasjonal bestselger da den kom ut i Italia 1944. Fire år senere kom den ut på norsk på Aschehougs forlag. Det fulgte mye debatt i kjølvannet av utgivelsen, men siden ble boka glemt. Da boka atter ble utgitt i Italia i 2009, førte dette til en opphetet diskusjon om forfatteren, som på grunn av sin tilknytning til fascistpartiet ble ansett som et lite aktverdig menneske.

"Malaparte var stort sett bare lojal mot sin egen troløshet, og en av de sterkeste kampsakene hans blir den han også lufter i forordet i denne boken; forfatterens rett til å skrive akkurat hva de vil uten å bli straffet for ytringene sine. Da han skrev dette forordet, hadde han akkurat vært gjennom en nesten slapstickaktig omgang med arrestasjoner." (side 566)

Malaparte begynte å skrive på sin roman/krigsreportasje sommeren 1941, mens han reiste rundt som journalist. I første omgang fulgte han felttoget mot Russland, og siden var han innom de fleste landene som Tyskland hadde okkupert - i tillegg til at han også var innom Finland. Han skrev i smug, og når man leser boka hans, er det enkelt å skjønne hvorfor. Hans fremstilling av krigens grusomhet og menneskenes brutalitet passet virkelig ikke inn i propagandaen som ble spredd for å holde motet oppe både hos soldatene og folket for øvrig i en tid da det begynte å bli åpenbart for noen hver at det ikke ville være mulig å vinne krigen.

At Malaparte må ha vært en karismatisk og sjarmerende mann skjønner vi, for han får innpass over alt. Han er i stand til å oppføre seg i tråd med tidens konvensjoner både i overklassens selskaper og blant fattigfolk. Dermed får han også tilgang til mye informasjon, og skriver om det. Blant makthaverne i Tyskland og Italia var han ikke populær. Leserne elsket imidlertid reportasjene hans. Han skrev lett og ledig og interessant, og akkurat slik opplevde jeg at boka hans også var. Visst er "Kaputt" tykk, men ikke tro at den er vanskelig tilgjengelig av den grunn! Boka er den reneste page-turner!

"Tyskerne avslører seg selv ved matbordet, enten fordi maten og vinen gjør dem varme eller på grunn av en selvtillit de får av ikke å være alene, eller på grunn av en ubevisst trang til å bevise overfor seg selv at de ikke er redde. De tør opp og begynner å snakke om sult, henrettelser og massedrap med en pervers glede som ikke bare røper bitterhet, sjalusi, skuffet kjærlighet og hat, men også en ynkelig og merkverdig trang til selvfornedrelse. Den uforklarlige edelmodigheten som finnes hos de undertrykte, syke, svake, forsvarsløse, hos gamle, kvinner og barn, fornemmer tyskerne og misunner og frykter den, kanskje mer enn noe annet folk i Europa. Og de hevner seg. Det ligger en form for tilstrebet selvfornedrelse i tyskernes arroganse og nådeløse brutalitet; en dyp trang til å svartmale seg selv og en ubønnhørlig hang til selvhat i deres gåtefulle "angst". (side 117)

Under sine reiser møter Malaparte elendigheten som krigen frembringer. Her idealiseres på ingen måte krigen. Den er kun demoraliserende, og når du tror at verre enn dette kan det rett og slett ikke bli - vel, så kan det faktisk det. Beskrivelsen av døde mennesker, enten bukket under for sult, kulde eller med en kule eller flere i kroppen, som blir likplyndret av mennesker enda lenger nede på rangstigen (gjerne beskrevet som sigøynere), er illevarslende når man funderer over hva som egentlig er menneskers sanne natur. Hva bor i oss når vi blir utsatt for et tilstrekkelig sterkt press av det virkelig eksistensielle slaget? Er vi bare dyr, eller endog verre? Da Malaparte en gang forsøker å gripe inn for å stanse galskapen, blir han møtt med et "Ro Dem ned! Det er nok til alle!" - som om også han var en av likplyndrerne som forsøkte å sikre seg sin del av byttet ...

"I gatene løp flokker av jøder forfulgt av soldater og rasende borgere bevæpnet med kniver og jernstenger, gendarmer slo gatedører inn med geværkolbene, vinduer sprang plutselig opp, og kvinner i nattkjole og ukjemmet hår fektet med armene og skrek. Noen kastet seg ut av vinduene og traff asfalten på fortauene med et dumpt klask. Soldatene kastet håndgranater inn i luftegluggene til kjellerrom der mange mennesker forgjeves hadde søkt tilflukt ... " (side 181)

At jødeutryddelsen skulle være noe hemmelig som "ingen visste om" mens dette pågikk, blir stadig dementert i historiske kilder. Når Curzio Malaparte skriver så åpent om dette, og det i en bok som kom ut mens krigen fremdeles pågikk, skjønner man enda mer hvor skammelig det er at så mange av datidens politikere påsto at de ikke visste. Behandlingen av jødene hadde aldri for øvrig vært mulig uten at hvermannsen i alle land hadde medvirket! Bare når et tilstrekkelig antall mennesker så vekk og unnlot å gripe inn, kunne selv et despotisk styresett få legitimitet bak sine handlinger.

Når denne boka i tillegg til å være både rå og brutal, også blir fremstilt som vakker, er dette blant annet fordi den også inneholder sekvenser som viser menneskets sans for estetikk og bordets gleder. Som når han på side 256 legger ut om rødvinen fra Bourgogne - "(i)ngen vin er så jordisk som rødvinen fra Bourgogne". Beskrivelsen av denne vinens fortreffeligheter er poesi.

" ... ingen vin passer bedre til skumringen og er så fortrolig med natten som vinen fra Nuits-Saint-George, som selv i navnet er dyp og funklende som en sommernatt i Bourgogne. Den glitrer blodig på nattens terskel, som solnedgangens ild på horisontens krystallklare rand. Den tenner røde og blålige glimt på den purpurfargede jorden, i det fortsatt varme gresset og løvet med den døende dagens smak og aroma. De ville dyrene kryper dypt inn i jordhulene sine når natten faller på, villsvinet braser med mye rasling i et kratt, fasanen med den korte tause flukten svømmer gjennom skyggen som allerede flyter over skog og eng, og den smidige haren glir langs den første månestrålen som på en utspent sølvline. Dette er burgundervinens time. I denne timen i denne vinternatten, i rommet som er opplyst av snøens trøstesløse skjær, vekker den fyldige lukten av Nuits-Saint-Georges liv i minnet om sommerkveldene i Bourgogne, om nettene man tilbrakte på den ennå solvarme bakken."

Det er vakkert! Så vakkert at man får lyst på et glass rødvin fra Bourgogne! Og det kan trengs for å fordøye denne brutale boka, som tar pulsen på et Europa i krig, som er der mens det skjer og som skriver om det mens det skjer. Det er nesten som om vi er der selv, og opplever krigen sammen med forfatteren. Innimellom med en del tankevekkende dialoger og sitater ...

"Det mest skremmende ved krigen", sa Louise, "er jo nettopp det vakre ved den. Jeg liker ikke å se monstre smile." (side 345)

I en annen dialog med Louise forteller Malaparte om opprinnelsen til ordet kaputt. (side 349) Ordet stammer fra det hebraiske ordet koppâroth, som betyr offer.

Historien om de jødiske kvinnene som gjemte seg i kornåkrene for ikke å bli voldtatt eller drept - eller helst begge deler - av tyske soldater, er gruoppvekkende. Soldatene visste at de var der, og løsnet noen skudd inn i åkeren fra tid til annen. Kvinnene stappet halm i munnen på de sårete for at de ikke skulle skrike og røpe hvor de befant seg.

"Kaputt" er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! Der er den for øvrig i godt selskap med Stefan Zweigs memoarbok "Verden av i går", Ivo Andrics "Broen over Drina", Claudio Magris´ "Donau", Orhan Pamuks "Istanbul" og Ian Burumas "År null - Historien om 1945". Bare for å ha nevnt noen ...

Det er selvsagt bokas litterære kvaliteter som gjør at jeg mener akkurat dette. Å lese en slik reportasje fra krigen, ført i pennen av en så observant og kritisk tenker og skribent som Curzio Malaparte var både smertefullt, oppløftende og interessant på en gang. Dette er en av de bøkene som faktisk forandrer livet ditt, som får deg til å bli klokere og mer innsiktsfull og som rett og slett må oppleves! Så får det være at boka helt sikkert inneholder mange overdrivelser og at noe er oppdiktet. Kjernen i denne romanen kommer vi likevel ikke fra: nemlig hva som skjer med mennesker under en krig. Min bestemte mening er at Curzio Malaparte på ingen måte romantiserer krig. Ingen burde være det minste i tvil om at det er stikk motsatte som er tilfelle.

Dersom du bare skal lese en bok i år - les i alle fall denne! Boka er et mesteverk!