Dette var en herlig liten bok som må leses langsomt. Humor og fine betraktninger om hverandre.

Jeg-personen har blitt forlatt av kjæresten. Hun flytter hjem til presten, sin far.
Moren er gift på nytt, og er full av gode råd. Å få datteren gift med prins William av England, er hennes store mål. Kate er en døgnflue i følge moren.
Kjærlighetssorgen tar på, og den unge kvinnen prøver å få legen til å diagnostisere henne.
Bestevenninnen, Mulle, som vier seg med alt og alle, er full av gode råd - til et visst punkt.

Humoristisk fortelling om en ung kvinne, som har en mor HELT utenom det vanlige. Hysterisk!

Morsom og tankevekkende bok om kommunikasjon og hvordan man snakker forbi hverandre. Hovedpersonen, bare kalt "vår heltinne" har blitt forlatt av kjæresten, og opplever en voldsom kjærlighetssorg. Vi møter prestefaren, den selvopptatte moren, og den driftige venninnen. Og ikke minst, fastlegen. Boken består mye av dialoger. Anbefales.

Med humor som døråpner inn i sjelens mørke

Stine Pilgaard (f. 1984) er en dansk forfatter med bakgrunn i medievitenskap og forfatterskolestudier. Hun debuterte med romanen "Min mor siger" i 2012 i Danmark, og i år har hun utgitt sin andre bok; "Lejlighedssange".

For kort tid tilbake utkom "Min mor sier" på norsk, og det er forlaget Pelikanen som står bak. Det er neppe tilfeldig at det er Erlend Loe som har oversatt denne boka, som det er nærliggende å sammenligne med dikteren Hal Sirowitz´ diktsamling "Sa mor" - også den oversatt av nettopp Erlend Loe (linken fører til min omtale av diktsamlingen). Mødrene det refereres til har ikke helt få likhetstrekk, og det er liksom noe Erlend Loesk over det hele, slik vi kjenner ham fra hans egen noe bisarre og svært humoristiske litteratur. Og det er som med all virkelig god humor: bakom ligger det et alvorstungt mørke med noen avgrunner vi sirkler rundt og kun tør nærme oss gjennom den ufarliggjørende latteren.

Romanens jeg-person har nettopp blitt forlatt av kjæresten sin, og er fra seg av sorg. Livet synes å rakne for henne. Ikke klarer hun å komme i gang med masteroppgaven sin, og ikke klarer hun å etablere seg på nytt. I stedet flytter hun inn hos sin far, presten, som egentlig ikke vet hva godt han kan gjøre for henne. I mens drikker hun seg stadig full og basker rundt med sorgen sin ... Gjennom en rekke samtaler vi glimtvis får innblikk i, tegnes det et bilde av et mor-datter-forhold av det virkelig vanskelige slaget. Moren som tror hun vet alt om hva som er best for datteren, og som kommer med en rekke råd - de fleste fullstendig skivebom - når hun da ikke slenger den ene skyllebøtten etter den andre med bebreidelser over datteren. Sånn sett er den kravløse faren et realt motstykke til moren hennes som han for lengst har skilt seg fra. Det er kanskje derfor hun klarer å holde seg oppreist, tross alt?

"Jeg ser på ham. Han er en virkelig god far, jeg vurderer muligheten av at han blir betalt av staten for å holde ut med meg, om det finnes et handikaptillegg til spesielt utsatte foreldrepar. Han sier at det ikke er slik det fungerer, at man alltid elsker sine barn. Han nynner litt og ser forventningsfulltt på meg. Jeg gjenkjenner noen toner fra Den gamle gartners sang. Det er noe med å slippe inn lys og glede." (side 15)

Inni seg har vår jeg-person en bygning i hjertet, og en sjøhest i hodet. Det særegne ved sjøhester er at ingenting av det som kommer inn i den, noen gang kommer ut.

"Jeg sier til legen min at kjæresten min har forlatt meg, og at det virkelig er vanskelig for meg å gi slipp på mennesker. Jeg har en usedvanlig god hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet, sier jeg. Legen min sier at den bevisste overføringen av erindringer fra korttids- til langtidshukommelse skjer i det området av hjernen som kalles hippocampus. Det er det latinske ordet for sjøhest, siden dette området av hjernen har samme form. Erindring er en kreativ prosess som bygger på evnen til å gjenskape situasjoner, sier han. Det som ligner faktiske begivenheter er altså oppbygde konstruksjoner. Sier du at jeg lyver, spør jeg. Forvrengninger og ubevisste utelatelser er en naturlig del av hukommelseskretsløpet, sier han. Jeg forteller ham at Mozart som 14-åring skrev ned hele partituret til den katolske salmen Misere etter å ha hørt den fremført av koret i Det Sixtinske Kapell. Jeg spør om noen menneskers sjøhester er større enn andres, og sier at min sjøhest muligens er gigantisk." (side 20-21)

Morens formaninger er alt annet enn oppbyggelige, og bak et hvert tilsynelatende kompliment, er det en dårlig skjult kritikk. Som da de begge var i en klesbutikk for å finne klær til datteren, og moren minner henne om at også hun hadde en forferdelig klessmak da hun var på datterens alder. Stil er noe som kommer med alderen, og hun synes datteren godt kan kle seg mer kvinnelig selv om hun ikke har hofter. Moren kan ikke fordra fisk, og dette er et tema som stadig dukker opp mellom dem. Moren kan heller ikke fordra folk som liker fisk. Og denne masteroppgaven - kan hun ikke rett og slett bare ta seg sammen og komme i gang? En dag kommer hun til å savne moren sin, og det eneste hun har igjen er et falmet portrett av henne på veggen. Vår jeg-person ber sporenstreks om å få et lite portrett av moren, slik at hun kan finne en plass til det i sollyset slik at det kan falme med stil ...

Venninnen Mulle støtter henne i tykt og tynt, og ender til slutt opp med å bli hennes nye kjæreste.

"Er vi kjærester, spør jeg deg. Du smiler litt og tar på håret mitt. Min mor sier det er viktig at tingene er ryddige og oversiktlige, sier jeg. Du begynner å skjære en chorizo i skiver og spør hva jeg tenker om saken. Jeg tenker at vi burde ta del i hverandres nevroser, utveksle tvangstanker og dyrke frem lidenskap, sier jeg. Og vi skal være fattige, men kompromissløse kunstnere og bo på et slitt loft i New York. Det er ikke elektrisitet og vi skal skrive uforståelige diktsamlinger, metapoetiske fragmenter med tusenvis av intertekstuelle referanser til kubanske filosofer som ikke fins, for vi skal være høyt hevet over konsepter og det normative og så får vi utallige priser hvor vi ikke møter opp til overrekkelsene fordi vi rett og slett ikke tror på den slags. Vi skal være samfunnskritiske og sette spørsmålstegn ved det borgerlige og sette solbriller på Den Lille Havfrue om sommeren og finlandshette når det snør, mens hundre japanere fotograferer oss, og vi skal kysse hverandre lidenskapelig i blitzlyset, og vi skal spille munnspill og leve i nuet og reise verden rundt og etablere dype vennskap med de innfødte og snakke om hvordan backpakkerkulturen snylter på autentisiteten og problematisere danskheten som et begrep ..." (side 130)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med høy sitatfaktor, hvor poengene og morsomhetene kommer tett. Så tett at dersom det ikke hadde vært for bokas utsøkte innbinding, ville jeg vært fristet til å finne frem gul-tusjen.

"Min mor sier" er en helt usedvanlig roman, og jeg skjønner godt at forfatteren har hatt stor suksess med den i Danmark - så stor at Weekendavisen uttalte at "Stine Pilgaard har skrevet vinterens must read". Dersom du er ute etter en virkelig morsom, godt skrevet og intelligent bok, så er dette den du skal lese!

Selv får jeg flashback til en hendelse for knapt en ukes tid siden, da en venninne av meg spurte om jeg hadde noen tips på virkelig morsomme bøker. Det var ikke mange tipsene jeg hadde å komme med, selv om jeg saumfór mine lister over de siste års leste bøker ... Men så er jeg også en leser med mer hang til lesning om dysfunksjonelle familier enn noe annet. Vel - her får man i grunnen begge deler; i "Min mor sier" møter vi nemlig både det dysfunksjonelle og det humoristiske! For øvrig bør jeg vel nevne at romanens kvinnelige hovedperson forelsker seg i kvinner, men jeg understreker at dette ikke er noe tema i seg selv i boka.

Anbefales! Sterkt!