Bokelskere.no

Rystende, sjokkerende og brutal skildring av krigens redsler i Russland, gjenfortalt av kvinnelige soldater - 40 år etter.

Vi tenker vel sjelden over at kvinner har deltatt aktivt i krig opp gjennom hele historien, ikke bare som støttespillere på hjemmebane. Her får vi en grell påminnelse, fortalt av en del av disse kvinnene. Det handler om andre verdenskrig, eller Den store fedrelandskrigen, der det sovjetiske folket ble ofret i så stort omfang at jeg knapt kan forestille meg hvordan "fedrelandet" kom seg gjennom lidelsene.

Så å si alle kvinnene som forteller historiene sine, var frivillige. De var ungjenter som dro/rømte hjemmefra og sluttet seg til partisaner eller tvang seg inn i avdelinger ved fronten. De var sykepleiere, kirurger, snikskyttere, bombeflygere, stridsvognførere. Mange ble hedret med ordener og medaljer, noen ble forfremmet til offiserer, og alle var stolte da seieren var et faktum. Men etter at alt var over, sluttet de å snakke om krigen. Det var mennene som var heltene. Kvinner som hadde deltatt, ble mistenkeliggjort og foraktet og brant inne med historiene sine, helt til Svetlana Aleksijevitsj startet prosjektet sitt og begynte å spore opp disse vitnene. Mange var uvillige til å fortelle i starten, men etter hvert kom de på gli. Rått og rystende, "men med ville blomster iblant", som det heter i Terje Vigen.

I gleden over den store seieren lå vissheten om at dette måtte gjøre slutt på all krig, forteller en av informantene:

Vet De hva vi alle som var med i krigen, drømte om? Vi tenkte: "Bare
vi lever til krigen er slutt ... Så lykkelige folk kommer til å bli
etter krigen! For et lykkelig, for et vakkert liv som da skal begynne.
Mennesker som har gjennomlevd så mye, de kommer til å ta vare på
hverandre. Elske hverandre. Det kommer til å bli andre mennesker." Vi
tvilte ikke på dette. Ikke det grann.
Gulljenta mi ... Menneskene hater hverandre som før. De dreper på nytt. Det er det som er vanskeligst for meg å forstå ... Og hvem er det som gjør det? Vi ...
Det er oss ...

Det er både vakkert og vondt.

Rå og brutal bok som, samtidig er varm og ikke minst respektfull, overfor disse menneskene. "De er forfatterinne. Finn på noe selv. Noe vakkert. Uten lus og skitt, uten spy.... Uten lukten av vodka og blod....Noe som ikke er så skremmende som livet selv...."
Boka kan anbefales.

Hørt på Storytel, svensk lydbok og kvinnelig oppleser. Både forfatter, oppleser og særlig alle kvinnene som ble intervjuet ga krigen et kvinnelig ansikt. Det oppsiktsvekkende er da ikke alle grusomheter og all krigselendighet, men hvordan det kvinnelige ikke lar seg presse helt vekk uansett omstendighet og mannsdominert situasjon. Det kvinnelige presser seg frem som en blomst på en gravhaug der de vektlegger det vakre og søker å bevare sine feminine sider selv når alle tegn på kvinnelighet blir forsøkt fjernet. Du forstår hvorfor du elsker kvinner når du leser denne boken og det selv om du ikke helt forstår hvordan de kan bevare sine skjønnhetsidealer bokstavelig talt helt inn i døden. Det er krigens kvinnelige ansikt. Jeg hadde for øvrig tenkt til å gi opp etter omtrent halvveis, men synes det fremsto som et lite svik mot de kvinner jeg da ikke hørte på. Gjentakelsene blir jo aldri helt like da ingen kvinner er helt like. Så nå er jeg ferdig og det er litt deilig.

Forfatteren, som fikk Nobelprisen i år, har intervjuet et stort antall kvinner som var med og kriget side om side med mennene under 2. verdenskrig. Alt fra sykepleiere, piloter, skarpskyttere, speidere, kirurger, bakere, vaskere og sjåfører. Alle har de hjerteskjærende historier å fortelle, og man må hele tiden minne seg selv på at dette ikke er fiksjon. Mange av kvinnene var bare tenåringer da de dro til fronten, og de ble fort voksne!

Mennene derimot synes ikke dette har vært noe særlig å prate om, men heldigvis har forfatteren fått kvinnene til å åpne seg for å fortelle historier som får har visst om.

Sterk og viktig lesning!