Bokelskere.no

Kanskje er det dumt å skrive om ei bok i samme øyeblikk man avslutter siste side? Kanskje skulle man sove på det ei natt eller to? Med denne innledninga tar jeg forbehold om at jeg er for streng mot Günter Grass.

Han er forfatteren av Blikktrommen, som var en av to bøker som sterkest bidro til å gjøre meg til bokelsker. Jeg leste den i 1970, og husker fremdeles mange frodige detaljer, den kasjubiske bestemor med de fire stakkene, som skifter plass hver uke, fra innerst mot ytterst, (eller var det omvent), stakken hun lot rømte soldater gjemme seg under når de var på flukt - et av resultatene var far til lille Oscar, gutten som nekter å vokse da han blir tolv år, blikktrommen han bruker til å kommunisere, framveksten av nazismen og Oscars sabotasje der han står under hovedtribunen på den store paraden og smittende trommer Jimmy the Tiger slik at hele paraden går i oppløsning.
Det var så forfriskende og frekt, så antiautoritært og antinazistisk, nytt og annerledes enn all litteratur jeg var kjent med til da.

Noe annet av Günter Grass har jeg merkelig nok aldri lest.
Så, i 2006 kom meldingen om at han sjøl hadde vært nazist og meldt seg frivillig til SS under krigen, og der deltatt på østfronten. Etter et langt liv som tysk sosialdemokrat, avslører han det sjøl i Når løken skrelles.

Vi har drøfta noe av dette et annet sted her på nettstedet.
Konklusjon: Jeg mister ikke gleden og begeistringen over Blikktrommen, men mye av den respekten jeg har hatt for Grass forsvinner gjennom måten han forteller om seg selv i denne boka.

Hva er drivkraften i en person? Finnes den samme drivkraften gjennom hele livet? Rettferdighet? Egoisme? Gir den seg utslag på forskjellig vis? Jeg sitter igjen med to ting hos Grass (andre gjør det kanskje ikke): Et ønske om å bli berømt, uttalt, og en tendens til å være på parti med de sterkest, ikke uttalt. To for meg svært negativt ladede ord, karrierist og opportunist.

Mens Grass far meldte seg inn i Nazipartiet i 1936, etter forfatterens mening av opportunistiske grunner uten å bli pressa, forsøkte han selv å verve seg som ubåtmannskap som 15 åring! for å bli en helt. Han blei avvist, og søkte hæren, hvor han blei godtatt som 17 åring i 1944 og i 1945 sendt til østfronten.

Bokens metode og metafor er løken som skrelles, for å finne ut hva som skjedde. Når det blir vanskelig minner han om en fylkeskommunal sjef jeg kjente: "jeg kan ha sagt det, jeg kan også ikke ha sagt det". Jeg sitter igjen med en noe mer ubehagelige følelse, "det kan være sant, det kan også vært veldig opportunt". Hvorfor avslører du denne ubehagelige delen av fortida de så lenge etter? Først tenkte jeg at det er ærlig og modig, men etter å ha lest boka tenkte jeg på flere andre muligheter.

Et eksempel fra boka ser jeg er heftig drøftet på nettet. Da krigen var slutt havna Grass en stund i amerikansk krigsfangeleir i nærheten av Bad Eibling. Han beskriver en medfange som het Joseph og som var veldig religiøs/ katolsk.
Da Joseph Razinger blei pave Benedict XVI i 2005 mer enn antyder Grass i boka at fangen fra Bad Eibling var Razinger. (Kan ha vært, kan ikke ha vært/ kanskje fleiper jeg, kanskje fleiper jeg ikke). Razinger innrømmer sin fortid som utkommandert for Hitler, men benekter å ha vært sammen med Grass. Når man skreller løken blir øynene full av vann og ting bli utydelig.

Vi får altså Grass sin versjon av historia som kan være så sann som det er mulig å huske, men den kan også være den sannheten han ønsker å fortelle. Dessverre. Jeg falt ned på den siste versjonen.

Jeg avslutter som jeg begynte. Kanskje er jeg for streng. Men det blir ingen nye bøker av Grass på ønskelista mi etter denne boka. Lesinga førte imidlertid til at Berlin Alexanderplass, som har stått ulest i hylla et par år, havner der. Likeledes havner StravinskijsVåroffer på iPoden uhørt, og jeg sette Bela BartóksBlåskjegg på musikkønskelista.