Forfatterens inngående kjennskap til østkant vs. vestkant- tematikk, med levende beskrivelser av utelivsbransjen i Oslo's " underverden" er spennende og interessant. Sammenliknet med Stockholm noir- scenarier, fremstår ikke Oslo's uteliv like brutalt, men like fullt ekskluderende overfor enkeltindivider med feil farge og/ eller feil stil.
Den litt rå, seksualiserte, maskuline stemmen i jeg- karakteren, får frem et kvinnesyn som står i spennende kontrast til den idealiserte, men like fullt diskriminerende måten å tenke på i enkelte islamske kulturer. Det handler om ulike måter å tenke om kvinnens plass i hjemmet, og i et forhold, i alle sosiale sjikt og type samfunn.
Jeg liker de nyansene som kommer frem i karakterenes syn på egen identitet, og hvem man egentlig hører sammen med som gruppe. Og ikke minst får forfatteren frem hvor rasistiske folk kan være mot hverandre innenfor det samme innvandrermiljøet.
Beskrivelsene av de såre følelsene rundt det å ikke være bra nok, ikke lykkes, kanskje angre på det man har forlatt, bare drive rundt, er universelle og lett gjenkjennbare. Forfatteren beskriver allmenne følelser av å ikke høre til, ensomhet og kjærlighetslengsel uten sentimentalitet og romantiseringer. Samtidig får forfatteren frem hvor sammensatt og vanskelig reell integrering er.
Det er bare en person med store empatiske evner, livserfaringer og egenskaper av å være en verdensborger, i tillegg til å være ekte nordmann, som kan gi så realistiske og troverdige skildringer av å være sort, eller hvit, eller hvit inni og sort utenpå.
