Minner mye om Bergen, byen jeg flyttet til og bodde i flere år samtidig som jeg studerte og jobbet. Den omhandler vanskeligheter med å bli voksen og selvstendig, og forherliger ikke livs-situasjonen, tvert imot så problematiserer den hvordan overgangen til voksen og selvstendig kan føles, men trolig mest fra et feminint ståsted. Handlingen er fantasifull, og gjorde meg nysgjerrig. Fra en som ikke har bodd hele livet i Bergen virket stedsbeskrivelsene oppvekkende og tidsrealistiske.
Hadde lest godt om boken og derfor ville jeg lese den. Men jeg ble ikke fanget og da biblioteket purret på innlevering ble valget lett. Det ble ikke forlengelse av lånet.
Hovedpersonen i Eline Lund Fjærens bok Klokken og sengen forsvinner fra verden. Ikke fysisk (hun bor midt i Bergen), men fra samfunnet. Hun studerer ikke, jobber ikke, har minimal kontakt med andre mennesker og liker seg best på hybelen. ¨
Tidlig i lesningen fikk jeg assosiasjoner til Tomas Espedal, som også skriver mye om det å sitte inne. I likhet med Espedal skriver Fjæren fra Bergen, uten at byen har en dominerende plass i fortellingen. Til forskjell fra Espedal spiller heller ikke kjærlighet en stor rolle i Klokken og sengen. Hovedpersonens forhold til andre mennesker er mer preget av undring og observasjon enn av menneskelig nærhet i Fjærens bok.
Du trenger med andre ord ikke lese denne boka hvis handlingen er det viktigste for deg i en bok. Det skjer ikke så mye her, det er de bittesmå skiftene i tilværelsen som skildres. Fjærens store talent er evnen til å hvile i detaljer og stemninger, uten at det blir kjedelig å lese. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider,)