Bokelskere.no

Jeg er klar over at denne boken har fått blandet mottakelse og etter en bra start sklir historien ut på et vis og oppleves både langtekkelig og rotete. Ble litt skuffet, men skal etterhvert gi neste bok en sjanse.

Lettlest, men får ikke helt følelse av innlevelse i boka.

Min andre bok av A K Rohde.
Fant ikke den store lesegleden her. Et, etter min mening, unødvendig stort persongalleri gjør at man lett misser poenger her og der. Det vrimler jo av politimestre, visepolitimestre, politiinspektører, politisjefer, avsatte politimestre osv. osv. I opptil flere distrikter...
Dertil synes jeg deler av historien er lite troverdig rett og slett. Ikke minst de siste 50 sidene, hvor forfatteren "skrur av lyset" og fører hovedpersonene bokstavelig talt under jorden.
Forutsigbart og nokså klisjé preget. Ikke særlig spennende egentlig.
På den positive siden skriver hun jo bra, og saken hun tar opp er både høy-aktuell og beskrevet med overbevisende innsikt.
Noe spenning tilføres også i forholdet Wilma har til sin usympatiske og sleske sjef Tone. Men også her blir det litt for mye. Det er rett og slett vanskelig å tro at en sjef med såpass mange dårlige egenskaper kan overleve som sjef.
Tror AKR hadde gjort boka bedre ved å forenkle historien en del og redusere persongalleriet til det halve. Da hadde det kanskje også blitt plass til å bli bedre kjent med hovedpersonene i boka. Slik de fremstår nå er de fleste bare et navn bak en handling, som helt flate objekter.
Nei Kristin, du kan bedre. For dette får du bare en treer.

Temaet er alvorlig, og burde kanskje få mer fokus og ressurser i virkeligheten også?
Jeg leser helst ikke rene politietterforskningsromaner, det har lett for å bli for kjedelig rett og slett. Det gjelder denne også.
Hanne Kristin Rohde har nok god greie på politiarbeid og etterforskning, - men ...
Jeg liker best krim der forfatteren evner å gå inn i hodet på forbryterne, og klarer å beskrive deres tanker og følelser (og handlinger) på en realistisk måte.
Jeg forstår ut fra handlingen i denne boka at det må være en krimbok som har kommet før denne, i og med at det flere ganger blir henvist til ting som har hendt før.
Men det spørs om jeg gidder å lese flere bøker med disse hovedpersonene.

Denne boken ble avsluttet før slutt da den var innviklet og det kom inn rundt 20 personer ganske fort..

En helt magiskt spännande bok som tar upp ett otroligt bedrövligt faktum; att hundratals barn försvinner från flyktingförläggningar utan att de eftersöks seriöst...

Her er min anmeldelse av Bare et barn (ekstern lenke)

At en kriminalforfatter har førstehånds kjennskap til miljøet der handlingen foregår, er naturligvis en fordel. Som i mange andre krimbøker står politikammeret og arbeidet der i forgrunnen også i denne boka. Men hører vi noe særlig om selve etterforskningen og hvordan den skrider fram? Nei. Det som ser ut til å være det viktigste her, er å få fram intern uro, rivalisering mellom medarbeidere, foruten all mulig dagligdags pjat om klær og utseende, kaffedrikking osv. Korte usammenhengende replikker som man ikke alltid får vite hvem som sier, forvirrer leseren mer enn det opplyser. Persongalleriet er for det meste flatt, navn nevnes i forbifarten , men neste gang har leseren allerede glemt hvem det var. Og enda verre, når det er noe dramatisk som skjer, blir dette fortalt på samme uengasjerte vis som resten av stoffet.
Handlinga i boka må sies å være svært så aktuell, mennesker fra andre verdensdeler som kommer ti Norge, og det som kan skje med dem her. I boka gjelder det to gutter av afrikansk herkomst som blir funnet døde i Oslo. Mye tyder på at dette er drap. Politiet kaller inn til pressekonferanse på Politihuset. Rohdes helt, Wilma Lind, er leder for Oslopolitiets seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Det er hun som skal føre ordet på pressekonferansen. Ved siden av henne sitter politiadvokat Håvard Heem. Hun har så vidt begynt da en kvinnelig journalist avbryter henne og erklærer at politiet er komplett udugelige. Så trekker samme dama fram en pistol og skyter statsadvokaten i hodet. Blodspruten søler til Wilma Linds klær (noe som hun er passelig fortvilet for). Samtidig er det en annen person i lokalet som skyter og dreper en TV2-journalist. Hvem dette er, er det ingen av alle de oppmøtte som legger merke til. Mens etterforskningen av dette skytedramaet blir overlatt til et annet politidistrikt, blir det Wilma som får ansvaret på de to guttene som viser seg å være 12-15 år gamle. De har forsvunnet fra et barneasylmottak. Hvem var de? Her får politiet uventet hjelp fra journalisten Martin Kvam. Han virker unormalt interessert i det hele, men er det saken eller Wilmas person som trigger ham? De to guttene kom til Norge fra Somalia sammen med storebroren sin. Broren sitter nå fengsel eter smugling. Han har flere ganger etterlyst småbrødrene sine, men ingenting er blitt gjort.
Mens etterforskningen pågår, mottar Wilma en minnepenn som inneholder en fryktinngytende video. Her vises barn inne stengt i bur, og en mann som misbruker dem både rent korporlig og seksuelt. Er det dette saken dreier seg om? Søkelyset rettes mot tidligere domfelte pedofile menn. Kjell Danielsen er en slik. Men har er i fengsel og ha derfor alibi. Den dramatiske sluttscenen i boka utspiller seg i huset til Kjell Danielsen. Wilma har fatt seg inn i kjelleren. Her overrasker hun av Martin Kvam som truer henne. Enda verre, i denne kjelleren finnes også buret fra filmen, og inne i dette ligger det et barn. Så vidt i live. Nå kommer hele sannheten fram. Det handler om en pedofilring bestående av fire menn, eller egentlig tre fordi Kjell Danielsen også har gitt seg ut for å være Finn Torgersen, bestyreren av et mottak for barn - en mann som politiet lenge hadde stor tiltro til.

Hanne Kristin Rohdes oppfølger til suksessromanen Mørke hjerter begynner dramatisk når en journalist og en politiadvokat drepes på en pressekonferanse på politihuset i Oslo.

Andre bok om Wilma. Lett å lese. Korte kapitler. Viktig tema. Jeg er så glad i norsk- og nordisk krim. Denne får meg ikke helt med. Likevel leste jeg videre fordi jeg ønsket det skulle endre seg. Sitter utafor boka og leser, liksom. Får tanker om at Rohde forsøker å skape en "riktig" krim, med blandingen mellom privatliv og etterforskerjobb som f.eks Horst gjør så utrolig bra. For meg henger det ikke sammen. Ser ikke hele Wilma. Resten av persongalleriet blir også noe flate. Er nok Bjarne med gulltanna jeg ser best for meg.