Denne boka er skrevet som en blanding av ti ulike sjangre. Vi har kapitler med mer historisk, politisk innhold. Her er skrivestilen journalistisk, reportasjepreget. De aller fleste kapitlene handler om menneskene i landet, kulturen deres og livet deres. Her er det innslag av magi og overtro. Landet det dreer seg om er Palestina. Tidligere fantes der en landsby, kalt Beit Daras. Her holdt bønder og birøktere til. Vi hører om en familie med de tre søsknene Nazmiyeh, Mariam og Mamdouh. Mariam er den merkelige jenta med øyne av ulik farge. Mye tid tilbringer hun nede ved elva sammen med en fantasivenn, Khaled (som har en hvit stripe i håret.) Denne Khaled vil to generasjoner senere bli født inn i familien. Mens Mariam fremdeles er et barn, blir landsbyen angrepet av jødiske soldater. Kvinnene flykter til Gaza. Men Mariam gjemmer seg i en brønn. Storesøster vender om og leter etter henne. Hun finner Mariam, israelske soldater dukker opp. De voldtar de to kvinnene og skyter Mariam. Selv etter lillesøsterens død kommer Nazmiyeh å samtale med henne, i troen på at Mariam passer på dem fra sin usynlige verden. Nazmiyeh gifter seg, og familien slår seg ned i Gaza.I lang tid kommer Nazimiyeh til å gå nesten kontinuerlig gravid. Hun føder elleve sønner på rad og så en datter. Den eldste sønnen hennes ( som kanskje er et resultat av voldtekten) slutter seg til motstandsbevegelsen PLO. Som en av de lokale lederne blir han tatt til fange av israelerne under seksdagers krigen i 1967. Han blir dømt til livsvarig fengsel.
Et annet familiemedlem, Mamdouh, får seg arbeid først i Kairo, så i Kuwait og til slutt i Amerika. Som gammel mann tar han til seg barnebarnet sitt, jenta Nur. Han har planer om å ta henne med seg og vende tilbake til familien i Gaza. Men før dette blir en realitet, dør Mamdouh. Lille Nur elsket bestefaren sin. Sammen lagde de en bok ”Jidda og jeg”. Nur kommer nå til sin amerikanske mor og kjæresten hennes Sam. Han har inyim omgang med den intetanende jenta mens moren forsømmer datteren på det groveste. Heldigvis har en sørafrikansk sosialarbeider fått øyne opp for den lille jenta. Nur blir omplassert til ulike fosterfamilier og har en nokså trøblete oppvekst. Hun utdanner seg til psykoterapeut. Hun får høre om et spesielt tilfelle fra Palestina innenfor sitt fagfelt.
Det dreier seg om gutten Khaled. Akkurat som sin grandtante Mariams fantasivenn har han en hvit stripe i håret. Khaled bor sammen med sin mor, Alwan. Og sin lillesøster Rhet Shel (oppkalt etter en amerikansk aktivist som ble meid ned av en israelsk bullldozer da hun forsvarte hjemmet til en palestinsk familie). På Khaleds tiårsdag bomber Israel Gaza. Byen står i flammer. Denne dagen går Khaled inn i ”den blå tilstanden”. Han mister evnen til å snakke og til å bevege seg. Han blir sittende urørlig i en rullestol. De tre kvinnene i huset, ikke minst lille Rhet Shel, får dt travelt med å ta seg av ham. Gjennom en palestinsk lege, dr. Jamal Musmur, som Nur komme i kontakt med da han er foredragsholder ved et veldedighetarrangement, får Nur et stipend som bringer henne til Gaza og til Khaled og familien. Det skal ta tid før det går opp for dem hvem Nur egentlig er. Fra ung alder av er hun vant til å skjule det umake ved øynene bak kontaktlinser. Nur har som oppgave å finne en måte åsom Khaled kan kommunisere på. Men det forblir med de små ting som blunking med øyne for ja og nei. Det de andre ikke vet, er at bevisstheten til Khaled er intakt. I tankene sine søker han seg tilbake til Beit Daras. Her har han sine samtaler med ånden Sulayman. Khaled får ikke leve særlig lenge. Også øyne hans blir lammet, og en dag sovner han stille inn.
Nur føler at hun fremdeles har en oppgave i denne familien der bestemoren, Nazmiyeh ofte settes på sidelinjen gjennom sporadiske lammelser og moren,
Alwan kjemper mot en dødelig kreft. Oppe i alt dette er det godt for lille Rhet Shel at en voksen ser også henne og tar seg av henne. Men også på et annet plan skjer det noe med Nur. Den gifte legen Jamal Musmur gjør kur til henne, og den kjærlighets- hungrige Nur faller pladask. Det tar ikke lang tid før hun oppdager at hun er gravid. Da kvinnene i familien, som nå har blitt klar over at hun er en av dem, oppdager det samme, blir det stor oppstandelse. I dette samfunnet der en mann uten problem kan ta seg en kone nummer to, er det ansett som en stor synd dersom en kvinne får og oppdrar et barn alene. Slikt bringer skam. Ikke bare over henne, men også over hele familien. Enda verre blir det da dr. jamal som nærmest har lovet Nur å gå fra kona si, i stedet plutselig drar sammen med henne for å bosette seg i Canada. Nur begir seg til Kairo der hun får møte sin sørafrikanske venninne som hjalp henne i barndommen. Denne setter mot i Nur og oppmuntrer henne til å følge sitt eget hjerte. Og Nur vender tilbake til Gaza oppsatt på å beholde barnet og leve videre sammen med sin gjenfunne familie. For første gang i sitt liv føler hun nå at hun virkelig er kommet hjem.
Et ankepunkt mot denne boka er at den mangler en sammende helhet. Den inneholder flere sterke historier. Først og fremst den tragiske skjebnen til gutten Khaled og livet til Nur med sviket hun opplevde i Amerika og hos legen i Palestina. Dette blir på en måte vevd sammen med palestinernes historie gjennom de siste 60-70 årene. Hver for seg er dette sterke historier, men jeg kan ikke helt se sammenhengen mellom dem. Magien (og gjenfødelsen?) i boka er også noe jeg stiller meg undrende til.
