"Richard?" hvisket mamma til meg den kvelden hun døde. Det var alt. Ett. Enkelt. Ord. Richard? Spørsmålet kunne tydelig høres. Spørsmålet hjemsøker meg. Spørsmålet fikk meg til å tro at hele livet hennes kunne oppsummeres med bare tegnsetting. Jeg ble ikke såret, for mamma sa sitt siste ord til den innbilte-deg-meg-Richard Gere, som også omfatter meg- hennes kjødelige sønn. Jeg var Richard i det øyeblikket. I hennes bevissthet, og i min egen." Øyeblikkets flaks
Visse bøker presenterer for leseren et eller flere elementer som både fascinerer og forundrer. I de fleste tilfeller får leseren en bakenforliggende forklaring, men i noen ganger hender det at forfatteren velger å knytte dette eller disse elementene til noe metafysisk eller filosofisk for å slippe å komme med en forklaring. Det er det som skjer mer enn en gang i Matthew Quicks «Øyeblikkets flaks», og det ville være en løgn hvis jeg ikke sa at det irriterte meg grenseløst.
En kan argumentere at siden boka handler om skjebnens lune, universets synkronisitet, tro og mangel på den og hvordan det påvirker våre handlinger og livene vi ender opp med å leve, at det ikke bør kommer som en overraskelse at et par-tre ting forblir hengende i luften. Det forstår jeg. Problemet her er at leseren blir bedt om å se bort fra det mest fascinerende elementet. Det har jeg vansker med å gjøre. Selv nå, flere dager etter at jeg ble ferdig med å lese boka.
Boka er, tross religiøsiteten til flere av karakterene, ikke en bok som handler om «overnaturlige» hendelser eller evner. Den handler om et (kanskje) usunt mor-sønn forhold, hemmeligheter, skrøner vi forteller hverandre for å beskytte oss selv og de vi er glade i, og sist men ikke minst- Richard Gere.
Som Marjorie Standiford, den dødsdømte heltinnen i Stuart O’Nan gjorde i «The Speed Queen», kjører hovedpersonen i «Øyeblikkets flaks» en enveis korrespondanse med en offentlig person.
Men mens Marjorie henvendte seg til sin favorittforfatter, Stephen King, skriver Bartholomew Neil, den snart førti år gamle helten i denne romanen, til morens favorittskuespiller; Richard Gere. Mannen moren var en så stor fan av at hun boikottet OL i Beijing, fordi Richard Gere oppfordret til det i et forsøk på å rette søkelys mot Kinas politikk i Tibet.
Bartholomews mor innbiller seg at standardbrevet som har havnet i postkassen, er håndskrevet av Gere selv. At DNA-et hans sitter i konvolutten. Bartholomew vedgår at moren at er en «kløpper til å late som», og fordi han ikke vil såre moren har han måttet bli det.
Og ikke bare når det gjelder brevet fra Richard Gere. Senere, når hjernekreften og demensen bytter om på å ri morens bevissthet som en mare, begynner hun å kalle ham Richard. Så han later som han er det. Men ikke lenge.
Etter at moren dør, må Bartholomew som i flere tiår har vært så knyttet til moren og som, hvis han ikke hadde gått ut for å gå på skolen der han blir mobbet og kirken på søndager, ville vært like uvitende om hvordan verden fungerer som en slags Mr Chance, brått møte verden på egen hånd. Men heldigvis ikke alene.
Fader McNamee, den lokale katolske presten som har vært en støttepilar for både moren og Bartholomew, bruker noen i flokken til å sende inn nødvendige papirer til rette instanser slik at vår helt kan overta leiligheten. I tillegg ordner fader McNamee med en sorgterapeut; masterstudenten Wendy.
Å si at den unge og fremtidige terapeuten er ukonvensjonell, er ikke overdrivelse. Utover sine nesten konstante utbrudd om at «livet er noe dritt», er hun allerede nå så kynisk at hun ikke går av veien for å bruke Bartholomew for å fremme sin karriere. Vår helt ser selvsagt ikke dette, ikke på en stund.
Men han ser noe annet, noe som Wendy prøver å skjule, noe Bartholomew bruker en, inntil nylig, ukjent evne for å avdekke helt.
Denne evnen og håpet om en tilfredsstillende forklaring av den blir senere i historien begravet under en bihistorie om en roadtrip til Canada med fader McNamee, den grovkjeftede katteelskeren Max, som Bartholomew møter i en sorggruppe som bare består av de to, og Bibliotekpiken, en ung og forstyrret ung kvinne som helten vår møter på sitt lokale bibliotek i Philadelphia. Og for min del, er det bokas største og mest gnagende problem.
Hvis du evner å se bort fra dette, vil du her finne en feelgood-historie som er over middels god. Karakterene er sære og flerdimensjonelle, plottet mer enn interessant nok, og den litt bittersøte slutten er både rørende og verdt å huske.
Alt i alt, en fornøyelse å lese. Ville gitt den en bedre terningkast om ikke boka hadde insistert på å la noen baller henge i luften.
Anbefales.
Tittel: Øyeblikkets flaks
Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 271
Terningkast: 4
