Denne romanen om pasienter og pårørende på det store mentalsjukehuset Beckomberga utenfor Stockholm er poetisk, lyrisk, modernistisk og helt uangripelig. Sikkert en kritikerfavoritt. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg kjedet meg under lesningen. Den største mangelen er at den er helt blottet for humor - til og med for galgenhumor. Om forfatteren hadde skåret ned teksten til halve lengden, hadde verket vunnet på det.