Bokelskere.no

spennende krim og uvanlige omgivelser. Spania er en ny bakgrunn som gir nye innsikter også i denne sjangeren Gøy

Tror du på sagn eller er det bare vås?

Unge, uskyldige tenåringsjenter blir funnet brutalt myrdet ved elvebredden: Baztan, ikke samtidig, men ett og ett lik dukker opp jevnlig i løpet av kort tid. Det er slutten av vinteren. Det er fremdeles kaldt og etterforskerne jobber på spreng for å finne ut hvem denne psykopaten er. Samtidig går det rykter om at det av og til befinner seg bjørner i det området, og området er også kjent for et gammelt sagn. Et sagn om "Basajaun". En mytologisk figur som ligner på en blanding av menneske og bjørn. Eller som også kan minne om et slags troll. Så hva er greia? Ble disse jentene drept av et menneske, er det virkelig bjørn i området eller har det noe med sagnet å gjøre, for alle sagn har vel et lite snev av sannhet i seg? Samtidig får vi innblikk i etterforsker Amaia Salazars barndom, da hun vokste opp med en psykisk syk mor.

Spanske Dolores Redondo var ukjent forfatter for meg (jeg har visst lest bøker av mange ukjente forfattere i år og ukjente forfattere skremmer tydeligvis ikke meg). Men som leser er det jo som kjent bare sunt å utvide horisonten. For meg er det i alle fall viktig. Og grunnen til at jeg ville lese nettopp denne boka var fordi at jeg liker krim blandet med litt mytologi/overnaturligheter. Liker jo også å lese ren krim, men har som sagt ikke noe i mot å lese krim med litt overnaturlige elementer i. Jeg leser det meste.

Dessverre ble det ikke boka jeg hadde håpet den skulle være. Jeg vet man ikke skal ha for høye forventninger før man begynner på en bok, men av og til er det vanskelig å la være. Men jeg ble bare så utrolig skuffet. Da jeg var ferdig med boka satt jeg igjen med tanken: var det alt? Gjennom hele boka ventet jeg på at det skulle skje noe, hva som helst, men det skjedde aldri. Historien var langtekkelig og handlingen hopper fra da etterforsker Amaia Salazar var barn og nåtiden som etterforsker på en ryddig måte, men syns hele handlingen var veldig monotont. Dette er en krimbok uten nerve og spenning. Det føltes ut som å se på en evigvarende såpeopera som var mer opptatt av familiesaga (Amaia som er svært knyttet til ektemannen, de prøver å få barn, men hverdagen er bare stress, de bor med hennes slektninger under etterforskningen og de har tette bånd med slektningene hennes osv ... ), så syns det ble lite med suspense og spenning. Det ble bare mange forklaringer, familiesamtaler og alt annet og selve krimsaken satt til side. Det var i hvert fall slik det føltes ut for meg som leser. Krimsaken fikk ikke nok fokus. Det ble for mange intriger mellom slektmedlemmene til Amaia istedet og den delen ga jeg egentlig fullstendig blaffen i. Så dette ble dessverre for kjedelig og masete feminin krim.

Den usynlige vokteren ble dessverre ingen minnerik krimopplevelse for min del, men heller en langsom affære. Handlingen ble for tynn, karakterene for usynlige, og selve krimsaken fikk altfor lite plass. Alt i alt var det temmelig lite som skjedde. Boka var nesten som å lese en bruksanvisning på tysk. Man gir bare blaffen i hva som står der og jeg gledet meg bare til å lese noe annet.