Den boka!
Livet til den amerikanske pelsjegeren og eventyreren Hugh Glass var fullt av fantastiske opplevelser, skrøner og myter. I en blanding av historiske fakta og fiksjon, har Michael Punke forsøkt å gjenskape Glass’ skjebnesvangre opplevelser med Rocky Mountain Fur Company i «The Revenant». Det er ingen stor roman på grunn av sine litterære kvaliteter, men simpelthen på grunn av Glass – en mann hvis liv fortjent har gitt ham legendestatus i amerikanske historiebøker.
Det var hårda bud i den amerikanske midtvesten på starten av 1800-tallet. En rekke indianerstammer og hvite amerikanere lå i konstant krig om landområder, mat og naturressurser. Hugh Glass var midt oppi dramaet da han i 1823 ble en del av pelsjegerlaget Rocky Mountain Fur Company. Han var en av de mest erfarne av det 11 mann store laget, og høyt respektert for sine evner som jeger og speider. Under ledelse av den hardt prøvede Captain Andrew Henry, var laget på vei opp elva Missouri i slutten av september i 1823.
En ettermiddag ble Glass sendt i forkant for å speide etter fiender og samtidig finne en egnet rasteplass for natten. Den ellers så drevne jegeren ble tatt fullstendig på senga da han plutselig snublet gjennom et buskas og rett inn i to lekende bjørnunger. Før han i det hele tatt rakk å plassere hånda på sin kjære Anstadt, ble han angrepet av en aggressiv grizzlybjørn ute etter å beskytte ungene sine. Den ga seg ikke før Glass var maltraktert; med hodeskallen hengende løst, et stort hull i halsen og ryggen revet opp som om den var kjøttdeig.
Alle visste at han kom til å dø. Det var bare et spørsmål om når; samme kveld eller neste morgen? Tre dager senere kommer det fortsatt hvesende lyder ut av hullet i halsen til den bevisstløse Glass, som Henry har lappet sammen så godt han kan. Men pelsjegerlaget mister dyrebar tid; for hver time de venter ved elva på at Glass skal dø, jo større er sjansen for å bli angrepet av indianere. Henry bestemmer seg for å betale to menn for å bli igjen hos Glass, og den sleske John Fitzgerald og unge Jim Berger melder seg frivillig. De skal vente til Glass er død, og deretter gi mannen en respektabel begravelse. Sånn skal det ikke gå.
Etter to dagers venting, er tålmodigheten til Fitzgerald slutt. Fanken, den halvdaue gubben puster jo fortsatt! Når en gruppe indianere så plutselig nærmer seg, avgjør Fitzgerald at de skal ribbe Glass for alt han har av våpen og proviant. Han kommer jo til å dø når som helst allikevel. Berger svelger samvittigheten med tårer i øynene, hardt truet av den eldre kompanjongen, før de forsvinner til skogs. Tilbake sitter en maltraktert og forsvarsløs Glass lent opp mot ett tre; med ingen andre eiendeler igjen enn klærne han har på kroppen. Og opp elva kommer bevæpnede Arikara-indianerne på jakt etter fiender.
Historien om Hugh Glass er makeløs. Det er den uslitelige og gjennomtrengende tanken på hevn som gjør at han, trass i at han er nesten lam i flere kroppsdeler, er fysisk helt immobil og ikke har et eneste våpen å forsvare seg med, overlever. Og ikke bare overlever; han kravler – på alle fire – en distanse på flere hundre kilometer (!) for å sørge for at de to svikerne skal få sin rettmessige straff. Man finner seg selv flere ganger sittende med munnen halvåpen in awe (som det heter) over Glass når man leser «The Revenant». Punke innrømmer at han har tatt seg store friheter med historien; men flere amerikanske historikere har også stadfestet at mange av opplysningene om Glass er korrekte.
Den meksikanske filmregissøren Alejandro González Iñárritu kjøpte rettighetene til Punkes roman for mange år siden, og er endelig i gang med å lage film av materialet – etter mange prøvelser og forsinkelser. Filmen spilles for tiden inn i Vancouver, Canada, med Leondardo DiCaprio i hovedrollen som Glass og Tom Hardy som Fitzgerald. Den skal etter planen ha premiere i desember 2015, og i den anledning kommer den litterære versjonen av «The Revenant» – ikke overraskende – ut i flere nyutgaver (først ut er Picador i januar). Hva annet kan man si enn at selv om romanen alene ikke er noen litterær klassiker, er Glass’ hevntokt alene nok til å fylle både 250 sider i ei bok og en stor Hollywood-produksjon i filmformat. Om det er grunn til å glede seg? Vel, hva tror du?
