Bokelskere.no

Maria Amelie skriver i utgangspunktet en viktig historie i "Ulovlig norsk", men for meg blir formidlingen litt kjedelig. Boka består av tre deler hvor den første, og lengste, delen består av innblikk i dagboken hennes, det er her jeg synes formidlingen blir kjedelig. I de to neste delene opplever jeg at skriver hun mer fritt, noe som også gjør det lettere for meg som leser å bli engasjert i det hun skriver.

En sterk historie om Norge sett fra perspektivet til en ung innvandrer. Denne boken rørte meg.

Er det mulig å leve uten å vise sin opprinnelige identitet?

"Maria Amelie" ble kjent gjennom tv-skjermen for noen år siden da hun ga ut denne boka: Ulovlig norsk. Ikke lenge etterpå ble hun arrestert etter å ha holdt et foredrag ved Nansensskolen.

Hun og familien flyktet fra Russland til Finland og deretter til Norge. I 2003 fikk de avslag om oppholdstillatelse, men likevel valgte de å bli ved å søke dekning. De fikk hjelp takket være noen få gode venner. Hun skulle aldri trives i Norge eller få et forhold til et land mer, men så feil kunne hun ta. Hun endte opp med å få mange venner, ble engasjert i mange ting, og jammen klarte hun ikke å skaffe seg en utdannelse også. Denne jenta har oppnådd mye mer enn meg.

Biografien hennes inneholder dagboknotater og tanker rundt tiden hun var papirløs i Norge, og hvor mye hun og familien hennes kjempet for å bli i landet, selv når alt virket nytteløs. Det stråler styrke gjennom skrivemåten til forfatteren om hvordan hun på best mulig måte prøvde å støtte foreldrene hennes gjennom en tung periode og samtidig ta vare på seg selv. Mest imponert er jeg hvor raskt og villig hun var til å lære norsk og samtidig ta mastergrad ved NTNU. Jeg gikk på NTNU jeg også, og prøvde det ene studiet etter det andre, uten å lykkes. Sannheten var vel at jeg var skikkelig skolelei.

Gjennom Ulovlig norsk klarer "Maria Amelie" å gjøre oss våkne. Oppdage på en eller annen måte at vi nordmenn ikke har det så verst likevel. Har vi en dårlig dag eller to så klarer vi å leve med det likevel. Vi må bare innse det vi har og være glade for det. Vi har oppholdstillatelse, vi trenger ikke å rømme fra noe, fleste av oss har økonomi slik at vi klarer oss, og vi må lære oss å sette pris på det vi har istedet for å hungre etter å oppnå ting som skal overgå oss selv.

"Maria Amelie" skriver imponerende godt, engasjerende og legger igjen det ene tankevekkende sitatet etter det andre. Vi blir godt kjent med henne gjennom gode og dårlige dager. Hun har en viljestyrke mange av oss misunner. Ulovlig norsk er en tøff og åpen bok om en modig jente som setter livet på spill for å gi oss et innblikk om hvordan det er å være papirløs og jeg beundrer henne for det. Det er ikke den beste biografien jeg har lest og heller ikke en som sitter dypt inn i sjela, men vel verdt å lese og få et perspektiv innenfor et alvorlig/aktuelt tema.

En forvirrende bok. Boken er delt inn i tre deler som alle er forskjellige.

Del en tror jeg i all vesentlighet bygger på dagboknotater som Maria Amelie skrev da hun var 16. Jeg er usikker på hvor mye de er bearbeidet og hvor mye som bare er en "rå" avskrift. Det er heller ingen ledetråder i teksten som avslører dette. Jeg synes dette var en forferdelig del. Klisjepreget språk, rasistiske og fordomsfulle meninger, mye følelser og det er lite beskrivelser av de ytre rammene som kunne ha satt følelsene i riktig ramme. Jeg mislikte denne delen så sterkt - spesielt de rasistiske delene - at jeg la boken fra meg i en lang tid.

Del to. Denne delen er skrevet uten dagbokstøtte og er mye bedre! Dette er en spennende og informativ historie om hvordan det oppleves å bo som illegal innvandrer i Norge. Den er tankevekkende når hun forteller om hvordan hun ikke kan ha fastlege, ikke ha bankkonto etc. I slutten av denne delen dementerer hun også de rasistiske og fordomsfulle meningene som hun frontet i del en!

Del tre. Denne delen oppfatter jeg som reflekterende. Som om hun gjør om status. En form for konklusjon og en avslutning.

For meg som leser var forvirringen stor. Jeg greide ikke å skjønne hva forfatteren ønsket å formidle, og dette ville kanskje ha vært enklere hvis sjangeren hadde vært tydeligere. I hele del en trodde jeg at dette var det Maria Amelie ønsket å formidle – og jeg likte det ikke. Når det da i del to viser seg at hun har modnet og endret standpunkt. Eventuelt at det å være på mottaksentret var en så stor psykisk belastning at dette avfødte denne typer holdninger? Hva skal jeg nå tenke om den kritikken hun reiser mot UDI og UNE i del 1?

Jeg angrer ikke på at jeg leste boken, men føler at jeg sitter igjen med veldig mange spørsmål og få svar.