Viser 1 til 10 av 13 omtaler
Joda, atter en gang imponerer Tiller! Vet ikke om jeg har lest en triologi så fort før. Likte spesielt Jon, Arvid, Tom Roger, Paula og David selv sine deler. Den som anbefalte Tiller til meg har helt klart gjort livet mitt bedre. Verdt å lese!
Har nå akkurat lest siste side i Innsirklings-verker til Tiller. Flotte, såre og rørende menneskeskildringer som innimellom også får meg til å trekke på smilebåndet. Fascinerende hvordan man kjenner seg igjen i at man sier og gjør noe annet enn det man mener - gjerne det stikk motsatte. Og også det å tolke meningen bak hva andre sier og gjør.
Vet ikke helt hvilken slutt jeg hadde tenkt meg. Men, det var nok ikke denne. Litt skuffet over slutten. Lovet så bra etter Susannas historie.
Alt i alt - et imponerende verk!
Grein som en unge da jeg på side 470 ble klar over at jeg var i ferd med å lese ferdig det beste verket jeg har vært borti så langt!
For en flott avslutning på triologien, Jeg elsker Susanne og hennes kapittel, råbra!
beste boken i hele verden. ever
Det er godt funnet på og skrevet. Gode situasjonsbeskrivelser og jeg føler at jeg raskt "blir kjent med" de forskjellige personene, men likevel finner jeg den ikke interessant. Det er bare stahet som har gjort at jeg har fullført alle tre bøkene.
Som så ofte med veldig populære bøker skjønner jeg ikke hva som gjør at så mange hyller denne!
Innsirkling-bøkene var et så amibiøst prosjekt at jeg knapt så for meg at Carl Frode Tiller kunne klare å fullføre med stil. Det har han gjort. I den tredje boka sirkles David inn gjennom to nye mennesker, den ene hans biologiske bror som aldri har møtt ham og den andre hans kjæreste og samboer i tiden David var student i Trondheim. Til slutt møter vi også David selv. Hvem som satte inn annonsen i avisen, og ikke minst hvorfor, avsløres.
Den tredje boka var litt langdryg i begynnelsen, men det gikk seg til. Davids bror, Marius, virker som en litt stakkarslig og delvis manipulerende fyr, som lyver til kjæresten sin om en alvorlig sykdom bare for å teste hvorvidt hun virkelig elsker ham. Denne delen av boka syns jeg aldri jeg kom helt inn i, Marius framsto ikke like ekte for meg som flere andre karakterer i serien har gjort. Hans kjæreste og venner framsto nesten som klisjeer, som stereotyper. Dette virker Tiller dog å være bevisst på, og scenen der Marius til slutt får nok på telttur med to kompiser, og det han oppfatter som et forsøk på å leke autentisk turgåer og Lars Monsen, er både gjenkjennbar og humoristisk. Vi har alle vært på tur med en eller flere selvutnevnte sønner og døtre av villmarka.
Den midterste delen av boka, historien til Susanne, var etter min mening den mest spennende og også kanskje den som bød på størst overraskelser. Både rent plottmessig (her avslører jeg ingenting) men også fortellermessig. Jeg har selv tråkket mine ungdomssko i et radikalt miljø, og kjente igjen både "typer", organisasjoner (LAG og IS, blant annet), holdninger og ikke minst engasjementet som Susanne beskriver (for eksempel hennes feministiske reflekser). Jeg var imponert over at Tiller klarte å skrive om det radikale venstresidemiljøet både kritisk, humoristisk/ironiserende og varmt, det fikk meg til å lure på om han har vært en del av det selv og nå ser tilbake på det gjennom en voksens øyne. Jeg nevnte de feministiske refleksene tidligere, det var noe av det som overrasket meg mest - at Tiller så levende og innsiktsfullt skildret Susannes feministiske oppvåkning og opplevde urettferdighet, hennes sinne over å aldri bli tatt på alvor, at hennes holdninger og meninger ble redusert til noe som handlet om utfordringer i privatlivet. Jeg har selv følt meg som Susanne om jeg har reagert på trakassering på byen/fest eller for den saks skyld om jeg forsøker å snakke politikk med venner og familie. Han beskriver kvinnefellesskap, på godt og vondt, på en utrolig treffende måte. Han klarer å sette ord på hva Susanne føler når hun syns hun eller andre blir redusert til kun sitt kjønn, på en måte som jeg faktisk ikke trodde en mann kunne få til. Jeg trodde på at det var Susanne som skrev og tenkte. Det sier noe om Tillers forfatterevner.
I bokas siste del møter vi David, en karakter det er vanskelig å bli helt klok på. Han virker som et helt og fullt menneske, med sympatiske og usympatiske trekk, men enkelte ting ved ham stemmer ikke helt overens med det inntrykket vi har fått av ham gjennom brevene andre har skrevet. Det er noe av det som gjør boka god - man ender opp med å sette spørsmålstegn ved hvor godt det er mulig å kjenne et menneske, og ikke minst hvorfor vi tenker om vi gjør om andre mennesker, hva som påvirker våre minner og syn på dem. Et psykologisk og velskrevet verk, som til tider gjør vondt i all sin menneskelighet.
Avslutningen av Innsirklingtrilogien om David, hvor vi får mange og overraskende svar.
Drivende godt håndverk.
Man humrer, ler høyt, gisper i sjokk og vantro gjennom alle sidene.
Sist sett
