Bokelskere.no

Da jeg leste «Rødsonen» slo det meg at Skarphedin Olsen virket sliten, mer sliten enn da vi sist hørte om han i «Alle Orkaners mor». Jeg liker godt hvordan denne og «Budbringeren» fyller rommet i mellom de to førstnevnte og viser hvorfor. Nå håper jeg «Den tredje engelen» fortsetter med dette.

For seg selv syns jeg «Pergamentet» var frisk på tross av at jeg som lytter følte jeg lå foran etterforskerne ved flere anledninger. Ikke fordi jeg er voldsomt smart, men fordi historiens komposisjon gjør at flere karakterer må oppdage det samme, på forskjellig tidspunkt.

Etter å ha lest flere omtaler av bøkene til Gert Nygårdshaug, hadde jeg gledet meg skikkelig til å lese "Pergamentet". Men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet, boka svarte ikke helt til forventningene mine. Av en eller annen grunn likte jeg Skarphedin Olsen karakteren godt, men syns det var irriterende at forfatteren nevner at han har hatt familie som omkom i en ulykke, for så å ikke nevne noe mer om det. Syns også at løsningen på mordgåten var litt søkt.

Dette er ikke den beste boken som forfatteren har skrevet om Skarphedin Olsen. Bøkene om Fredrik Drum er mine favoritter.

Jeg gikk på butikken for å kjøpe middag. Da jeg kom hjem hadde jeg kjøpt en bok isteden. Sånt skjer.

Det er mange bøker som står i kø for å bli lest her mellom bokstablene. Men jeg har savnet Skarphedin Olsen så jeg lot han snike helt forrest i køen. Så da ble det knekkebrød til middag mens jeg leste Pergamentet.

Og det var et godt gjensyn* med Olsen og hans nevø Fredric Drum. Jeg ble sittende vet kjøkkenbordet til jeg var ferdig med boken.

Kryptologen Linus blir funnet myrdet og sporene leder mot hans kone Livia. Flere menn blir funnet drept. Alle med samme våpen. Det viser seg at alle de drepte har forsket på Voynich -manuskriptet. En kardinal følger med fra sidelinjen. I middelalderen oppdaget en munk en bok som ikke kunne brennes. Kan Skaphedins skarpsindighet løse mordmysteriet?
Boka er en underholdende lek mer enn en spenningshistorie. Som leser skjønner en fort hvem skurkene er, men det gjør ingenting. Nygårdshaugs krimbøker flommer over av fortellerglede, et sprudlende språk, gåter og ikke minst mat og vin. Jeg har gitt opp å prøve å like Stiltonost, men det var som om jeg kjente ostestanken under lesingen. Stiltonost og billig rødvin.

Det er mye humor i Pergamentet. Jeg både fniste og lo høyt.
Nygårdshaug har lagt inn litt Dan Brown (en forfatter av spektakulær litteratur heter David Broomfield i boka) parodi med gale geistlige og manuskripter som ikke må dekodes. Selvfølgelig er kryptologi og koder en del av historien.
Nygårdshaug bruker den populære oppskriften med å blande vitenskapelige og historiske fakta med mytologiske og religiøse påfunn. Heldigvis ispedd en dose tull og tøys.

Slutten er et nikk mot Tom Egelands romaner

Bokens pergament, Voynich-manuskriptet, finnes i virkeligheten, men ingen har klart å tyde det ekte pergamentet enda.

En dag - snart - skal jeg lese alle bøkene om Drum og Olsen på nytt. Og jeg håper at Nygårdshaug skriver enda en bok med disse to.

Kriposetterforsker Skarphedin Olsen ramler tilfeldigvis over en drapssak som skal vise seg å være langt mer komplisert enn Olsen aner ved første blikk. Den drepte er en kjent semiolog som skulle vært i London i stedet for Oslo. I the Royal Society skulle han nemlig avsløre innholdet i et manuskript som ingen tidligere har klart å tyde.

Både spennende, lærerik og lun. Skarphedin Olsen er litt av en skrue og det er en fornøyelse å være noen timer i hans univers.

Til tider underholdende, men skuffende at Nygårdshaug må ty til romvesener og såpeopera-triks for å få historien til å gå opp.

En leken, underfundig og spennende historie om Skarphedin Olsen på jakt etter løsning på tilsynelatende uløsbare mysterier. I bakgrunn for historien ligger faktiske, eller virkelige historiske funn og hendelser og handlingen utvikler seg som to paralelle historier; en i nåtid og en på 1300 tallet, fram mot en felles avslutning.
Synes dette fungerer veldig godt. Noen vil sikkert mene at boka lefler med Dan Browns Da Vinci koden og mulig det. Sistnevnte har jeg både lest og sett på kino, uten å ha latt meg begeistre.
Gert Nygårdshaugs Pergamentet, derimot fant jeg svært vanskelig å legge fra seg. Og jeg kan ikke annet enn smile bredt av den fornøyelige Stilton elskeren Skarphedin Olsens skikkelse.
En av Gerts aller beste i "Fredric Drum" serien.
Burde kanskje gitt en femmer her...

Anbefales!

Forskeren Linus Lindehage blir funnet drept på balkongen sin i Oslo. Han skulle ha holdt en forelesning på The Royal Society i London. Han har nemlig klart å dekode en gammel tekst skrevet på et pergament, som i århundrer ikke har latt seg tyde.
Alle spor peker mot at det er Lindehages kone, Livia, som står bak drapet. Hun er og arkeolog, spesialisert i keltiske offerriter. Og da en mann blir funnet skutt i London, også han var savnet fra det tidligere nevnte foredraget, peker bevisene mot Livia. Men etterhvert blir det er tydelig at her det er sterkere krefter i sving, som ikke ønsker at pergamentets innhold skal gjøres kjent!
Midt i påskehøytiden, hvor politiet i Oslo er lavt bemannet, blir det Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen som ufrivillig blir beordret til å lede etterforskningen.

Dette var mitt første møte med Skarphedin, og Nygårdshaug – og jeg må innrømme at det ble et meget vellykket møte! Jeg har hatt Pergamentet stående i hylla her en stund, og på grunn av den nå tross alt godt kjente oppskriften med «gammelt mysterium møter kriminalitet i nåtid og må nøstes sammen for å finne svaret» har den blitt stående lenger enn det den faktisk fortjente.
Jeg ble dratt inn i historien fra første stund. Jeg synes Nygårdshaug skriver veldig godt, handlingen drives framover av stadig spenning og Skarphedin er jo en temmelig pussig skrue som det er festlig å følge. Svarene ligger heller ikke klart i dagen, og Pergamentet beholder sitt gåtefulle innhold i det aller, aller lengste – det liker jeg.

Voynich-manuskriptet, som pergamentet heter, finnes i virkeligheten, men i motsetning til romanen, har man ikke klart å tyde det ekte pergamentet enda. Men Nygårdshaug har laget sin teori om hva et slikt dokument KAN inneholde, og det er, om ikke en sannsynlig hypotese, så er det i hvert fall en spennende en.

Ironi og saterie svever over Gert Nygårshaug nye underholdende bok "Pergament". Bare navnene i seg selv forteller at forfatteren har hatt sine morsomme stunder der han har kommet opp med navn som Stormyrstuggu og Krutthammer. Videre harselerer han med Dan Brown og hans bokunivers, som kryptologi, uleslige gamle skrifter og katolske geistlige på tynn is. Tiden spiller leserne et puss her og Nygaardshaug har prøvd å forklare dette og hvorfor han måtte skrive en ny Drum/Olsen krim i et etterord. Morsom og underholdende, men med tanke på de 10 forrige bøkene om Fredric Drum/ Skarphedin Olsen, synes jeg personlig han kunne funnet opp nye hovedpersoner i steden.

Blei veldig glad da jeg fikk vite at denne boka skulle komme. Har likt bøkene om Fredric Drum kjempegodt, flere av Fredric Drum-bøkene er rett og slett fantastiske.

Så leste jeg at Nygårdshaug er veldig fornøyd med at han har kunnet skrive denne boka før Dan Brown snappet ideen, og det gjorde meg skeptisk. Dan Brown er ikke noe kvalitetsstempel syns jeg, og mine bange anelser viste seg dessverre å stemme.

Syns boka rett og slett er både kjedelig og ganske dårlig. Personene er karikerte, oppbygginga av intrigen er ganske standard og det er liksom ingen overraskelser underveis.

Jeg er lei for å si det, men denne boka var en stor skuffelse.