Noen bøker er bare slik at en merker kjemien ved å lese første setning. Det er ikke hva andre har skrevet om den som skaper forventninger til romanen, men dens begynnelse. Det skjedde med romanen Barneloven av Ian McEwan.

Barneloven på litt over 200 sider ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015. I 2015 leste jeg og skrev om to andre bøker av Ian McEwan: Sementhagen og Hjelp fra fremmede. Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket. Men jeg skal være ærlig, begynnelsen og midtpartiet av romanen synes jeg var bedre enn slutten. Slutten ble for daff synes jeg. Da dabbet min interesse av. Jeg kjente meg snytt.

Barneloven starter slik:

«London. En uke etter treenighetssøndag. Uforsonlig junivær. Høyesterettsdommer Fiona Maye var hjemme denne søndagskvelden, lå på sjeselongen, stirret forbi de strømpekledde føttene mot utsnittet hun så av de innfelte bokhyllene ved peisen og det lille Renoir-litografiet av en som bader, som hun kjøpte for femti pund for tretti år siden og som hang ved det høye vinduet på den ene siden. Antakelig en forfalskning. Under det, en blå vase midt på et rundt valnøttbord. Ingen erindring om hvordan hun anskaffet den. Eller når hun sist satte blomster i den. Peisen hadde ikke vært tent på et år. Med en tikkende lyd dryppet svarte regndråper med ujevne mellomrom ned på det gulnede, sammenkrøllede avispapiret i peisen. Et Bokhara-teppe lå over brede, polerte gulvplanker. I utkanten av synsfeltet ruvet det lille flygelet med familiefotografier i sølvrammer på den dype, svarte lakken. På gulvet ved siden av sjeselongen, innen rekkevidde, lå utkastet til en dom. Fiona lå på ryggen og skulle ønske at alle disse tingene befant seg på havets bunn.»

Av en eller annen grunn tenker jeg på Helen Mirren i rollen som DCI Jane Tennison i krimserien «Den mistenkte» (Prime Suspect) når jeg leser om Fiona Maye. Som karakter. Dyktig i sin rolle som politiinspektør. Profesjonell. Stålkontroll. Kjølig. En type menneske jeg ønsker å ha distanse til. Her er bilde av Helen Mirren i rollen:

Fiona Maye er dyktig. Høyt respektert. Men det har kostet å komme dit hun er i dag. Selv om hun har god kontakt med egen familie og ektefellen Jacks familie, har det aldri passet å få egne barn under klatringen i karrierestigen. Når ektefellen Jack ønsker seg og ber om hennes tillatelse til et kontrollert sidesprang med en annen kvinne, kommer Fiona ut av balanse:

«I hånden holdt hun sin andre skotske whisky med vann. Hun var skjelven, hadde ennå ikke hentet seg inn etter den stygge episoden med ektemannen. Det var sjelden hun drakk, men Talisket med springvann var balsam, og hun vurderte å gå bort til skjenken i den andre enden av rommet og hente sin tredje. Mindre whisky, mer vann, for hun skulle i retten i morgen og var vakthavende dommer nå, tilgjengelig dersom behovet meldte seg, enda hun lå der og ikke hadde summet seg ennå. Han hadde kommet med en sjokkerende erklæring og lagt en utålelig byrde på skuldrene hennes. For første gang på mange år hadde hun faktisk ropt høyt, og et svakt ekko runget fremdeles i ørene. «Din idiot! Din jævla idiot!» Hun hadde ikke bannet høyt siden de bekymringsløse turene til Newcastle i tenårene, selv om et og annet kraftuttrykk snek seg inn i tankene hennes når hun hørte sirkelbevis eller irrelevante lovanvendelser. Og så, ikke lenge etterpå, hvesende av sinne, hadde hun sagt høyt minst to ganger: «Hvordan våger du!»»

Jack sier at han trenger det og spør når de elsket sist:

«Når var det? Han hadde spurt om det før, liketil og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan være vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det av underlige uenigheter, prosedyrer med nye momenter, intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i alle deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede særegenheter innlemmes i all hast... «

I tillegg til å se for meg Fiona som Helen Mirren i rollen som Jane Tennison, kom tankene til albumet Og så kom resten av livet til Kari Bremnes. En ting er at jeg som leser lurer på om, og eventuelt hvordan, rystelsen i privatlivet påvirker arbeidet til Fiona. Men hva med privatlivet. «Det er ikkje alltid det går sånn som du hadde tenkt» synger Kari Bremnes i sangen «E du nord» Er dette begynnelsen på slutten for Fiona eller «en ny begynnelse»...

Hva Barneloven handler om? Enkelt og greit lar jeg avslutningsvis Gyldendal forlag presentere innholdet:

*«Men Fionas yrkesmessige suksess har gått på bekostning av ekteskapet. Forholdet mellom henne og mannen, Jack, er turbulent, og samtidig bærer hun på en sorg over barna hun aldri fikk. Mannen hennes ber henne i desperasjon om å vurdere åpent ekteskap, og etter en heftig krangel flytter han ut. Bruddet skaper et tomrom i henne; er det kjærlighet hun har mistet, eller er det en moderne form for ære? Er det ikke forakt eller utfrysning hun egentlig frykter?

På flukt fra disse spørsmålene graver hun seg ned i jobben. Hun fatter spesielt interesse for en svært kompleks sak der en 17-årig gutts liv står i fare da foreldrene nekter ham å motta blodoverføring. Familien, som er medlemmer av Jehovas vitner, har vansker med å akseptere denne livreddende behandlingen fordi den strider mot deres tro. Utfallet av saken blir skjebnesvanger, ikke bare for gutten, men også for Fiona. I kulissene står Jack og et havarert kjærlighetsliv, og jaget etter å løse saken - og ikke minst redde ekteskapet - setter Fiona på en nervepirrende prøve som vil holde leserne fengslet helt til siste side.»*

Omtalen er kopiert fra min bokblogg Tones bokmere

Alltid en glede å lese en ny, god bok av Ian McEwan. Som i flere tidligere bøker står barn i sentrum, men hovedpersonen, dommeren Fiona Maye, er i høyeste grad voksen - med betydelig innsikt i familie- og barnerett sett både fra juridisk og religiøs synsvinkel. Dessuten er hun en dyktig pianist og akkompagnatør. Noe er det likevel noe som mangler, kanskje psykologisk innsikt? I all fall går det helt galt en dag. Spennende skrevet om forholdet mellom juss og religion.i barnevernsaker.

Valgene mellom rett og galt ...

Trøbbel på hjemmebane og på jobb
Fiona Maye er en høyt respektert kvinne som tilhører overklassen i London, men holder fasaden? Ekteskapet er på vei downhill, og på jobb møter hun på en enda større utfordring. Er hun en kvinne som klarer alt, eller er hun bare et menneske hun også? Dette er en bok om folk som ser ut til å ha alt; et godt liv, kjærlighet, rikdom og karriere. Ikke nok med at Fionas ekteskap med Jack (som er universitetsprofessor) går i stampe, men på jobb kommer Fiona over sin vanskeligste sak noen sinne. Hun er høyesterettsdommer og tar for seg familie/ - og barnesaker. Denne gang handler det om en 17 år gammel gutt som har blodkreft. Dilemmaet er at 17 - åringen og foreldrene hans tilhører Jehovas vitner og de er i mot alt som heter blodoverføring og medisinsk behandling. De har ingen tro på slike ting, akkurat som de som er medlemmer av scientologien. De har heller ingen tro på medisiner og annet hjelp for å bli frisk når man er syk, selv om Jehovas vitner og Scientologien er to helt forskjellige ting. Så Fiona står over en vanskelig sak og samtidig må hun prøve å holde på sin mann som er på vei ut av ekteskapet.

Rolig og troverdig fremstilt
Ian McEwan tar for seg alvorlige teamer i en og samme bok på en stillferdig måte. Selv om det er mye drama på en gang, blir det likevel ikke for mye og heller ikke overdramatisk. Problemene er fremstilt på en rolig og troverdig måte. Han tar opp problemet hva som er viktigst av karriere og ekteskap? Eller om det går an å ta vare på begge deler. Det er jo kanskje også uvant for en kvinne som nærmest blir sett på som en "stålkvinne" og har kontroll på alt, men brutalt havner i situasjoner som er nærmest håpløse. Hvor uvant må det ikke være for henne? Man føler på nesten den samme håpløsheten som henne mens man leser. Det er som om man selv blir involvert i det hele. Så troverdig skriver Ian McEwan. Det som skuffer litt med det hele er slutten. Den er noe famlende og ikke så sterkt oppbygd som resten av innholdet.

Selv om dette ikke er en stor bok, har den mye innhold, og viktige emner. Denne boka er et bevis på at alle møter motgang her i livet, også dyktige og suksessrike folk; dette er også et eksempel på at noen møter mer motstand enn andre. Ingens liv går på skinner. Samme hva man har og ikke har i livet. Det spiller ingen rolle. Motgang rammer alle på et eller annet tidspunkt.

Barneloven er som sagt en kort bok og dermed blir det en kort anmeldelse av den grunn. Det er mye som skjer og man vil ikke røpe noe for noen, men denne er en viktig og god bok å få med seg. Den nøkterne fortellermåten alene er en god grunn i seg selv.

Dette var en bok som jeg raskt ble oppslukt av – uten riktig å forstå hvorfor. For det er ikke så mye som hender her. Men slik er det gjerne når man leser en riktig god forfatter. Det er ikke ene og alene handlingen man fascineres av, men heller samspillet mellom denne og uttrykksmåten, språkføringen.
Hovedpersonen i denne boka er en middelaldrende kvinne, Fiona Moye. Hun er høyesterettsdommer i familieretten i London. Som person er hun dyktig, samvittighetsfull og høyt respektert. Mange av sakene hun har dømt i, har vært ganske spesielle, ofte med et religiøst tilsnitt. Et ortodoks foreldrepar har villet nekte døtrene sine videre utdanning. De har også villet isolere dem, holde dem borte fra et vanlig ungdomsliv. I en annen sak dreier det seg om et katolsk foreldrepar som har fått siamesiske tvillinger. For å kunne redde livet til i hvert fall den ene, må legene foreta et inngrep som vil ta livet av den andre, den svakeste. Foreldrene som mener at man ikke har rett til å gripe inn, motsetter seg en slik operasjon.
Fiona er gift med Jack. De har lenge levd i et harmonisk ekteskap, inntil dagen da Jack overraskende ber sin kone om tillatelse til å innlede et sidesprang. Han har møtt en tredve år yngre kvinne, og nå ønsker han å oppnå en fysisk ekstase for siste gang i livet. Samtidig elsker han fremdeles sin kone og ønsker ikke å skilles fra henne. Fiona føler seg ikke bare overrasket, men dypt krenket over denne anmodningen. Hun ber straks mannen forlate hjemmet. Hun kontaskter også omgående en låsesmed for å få byttet ut lås og nøkler til inngangsdøren.
For å holde borte tankene fra det private kaster hun seg med ekstra kraft inn i arbeidet med saken hun for tiden er engasjert i. Denne gangen gjelder det en 17 år gammel gutt, Adam, som er rammet av livstruende leukemi. Det eneste som kan redde livet hans, er en blodoverføring. Både gutten selv og foreldrene tilhører Jehovas Vitner. De motsetter seg sterkt den livreddende behandlingen. Nå ber sykehuset dommeren om å få tillatelse til å behandle ham på tross av de implisertes vilje. Før Fiona avsier dommen, ønsker hun å oppsøke gutten på sykehuset. Der finner hun en sterkt avkreftet, men intellektuelt sett fullt oppegående ung mann som har nøye tenkt gjennom og er fullt inneforstått med konsekvensene av valget sitt. I strid med samtalen deres drar Fiona tilbake og fatter en dom i sykehusets favør. Behandlingen settes i gang og gutten bedres. Det første han registrerer da han våkner etter blodoverføringen, er foreldre som gråter av glede- Beslutningen om det som i deres øyne var høyst syndig, var blitt fattet av andre enn dem selv. Denne reaksjonen vekker stor harme hos Adam. Han vender seg bort fra foreldrene og fra menigheten.
I tiden som følger, skjer to vesentlige ting. Ektemannen Jack vender stilltiende hjem. Men samlivet mellom de to blir ikke som før. En avstand preget av konstant taushet skiller dem. Fiona mottar noen brev fra Adam bl.a. et dikt han har skrevet. Hun velger å ikke svare. Men så mens Fiona deltar på en konferanse, blir hun oppsøkt av Adam. Det viser seg at han har forfulgt henne i lengre tid. Nå vil han flytte hjemmefra og ber om å få bo hjemme hos Fiona og Jack. Fiona sier nei til dette. Da han drar, gir han henne et kyss på munnen. Det opprører Fiona, både følelsene kysset vekker i henne og det at hun lot seg rive med.
Kort tid etter forverres Adams sykdom, og denne gang nekter han å ta imot livreddende behandling (noe som han etter oppnådd alder nå har full adgang til). Adam dør. Da nyheten når Fiona, bestemmer hun seg for å fortelle om hendelsen til mannen sin Da boka avsluttes, virker det som om det var denne tilståelsen som måtte til for å reparere forholdet mellom ektefellene og bringe dem nærmere hverandre igjen.

Den suksessrike høyesterettsdommeren Fiona får en vanskelig sak, samtidig som ekteskapet hennes smuldrer opp.
En 17 år gammel gutt er alvorlig kreftsyk og han trenger desperat blodoverføring. Han og foreldrene er Jehovas Vitner og troen deres forbyr dette... Fiona besøker gutten på sykehuset, og dette møtet skal endre både henne og gutten for alltid.

McEwan har skrevet nok en veldig god bok med etiske problemstillinger. Anbefales!

Om jussens og livets store spørsmål

Ian McEwan (f. 1948) debuterte som forfatter for 40 år siden, og anses som en av Vestens fremste nålevende forfattere. Mange er dem som har spådd at han en dag kommer til å motta Nobelprisen i litteratur.

I årenes løp har jeg omtalt elleve av hans bøker på bloggen min. Han er definitivt en av dem som har mottatt flest terningskast seks fra min side - inntil jeg sluttet helt å gi terningkast. Generelt vil jeg si at hans første bøker er de aller beste. De siste årene har han fra min side måttet "nøye seg med" sterke terningskast fem. Følelsen av uhygge, som lå over handlingen i hans første bøker, har avtatt en del i hans senere bøker. De siste årene har jeg opplevd at det er det samfunnskritiske perspektivet som særlig preger bøkene hans, selv om jeg finner det vanskelig å si noe generelt om utviklingen i hans forfatterskap.

Ian McEwan har vært i Oslo den siste uka, og onsdag 19. august var han på Litteraturhuset. Jeg var der - på første rad i salen - og har skrevet om dette på bloggen.

I "Barneloven" møter vi Fiona Maye, høyesterettsdommer med familierett som spesiale. Hun nærmer seg de seksti og hun er gift med Jack. De har ingen barn. Karrieren slukte henne i de kritiske årene, og plutselig var hun for gammel. Det vil si hun fryktet at hun skulle få et barn med autisme siden hun var over 40, og valgte det å få barn bort. Angrer hun i dag? Ikke egentlig. Hun synes at hun har et godt liv sammen med ektemannen. Hun trodde at han også var enig i det. Inntil han betror henne at han har truffet en pur ung statistiker som han ønsker å leve ut en slags siste lidenskap med ... Hun er i sjokk.

Fiona prøver å appellere til ektemannens fornuft. Det hele er jo så patetisk. Men til ingen nytte ... Dette sidespranget synes han at hun burde unne ham. Når elsket de sist? Det kan ikke en gang Fiona huske. Jack vil imidlertid ikke skilles fra henne. Så flytter han ut. Og om Fiona tidligere har gått opp i jobben sin med hele seg - ja, så gjør hun dette i enda større grad nå. Dessuten føler hun en dyp skam over å bli forlatt på grunn av en yngre kvinne. Hun, som i sin dommergjerning har ryddet opp i så mye ekteskapelig kaos, der det er snakk om barnefordeling, fordeling av formuer, fordeling av skyld ... Klarer hun å håndtere sitt eget kaos?

Nokså raskt etter at Jack har flyttet ut, får Fiona en helt spesiell sak hun skal dømme i. Det handler om en ung gutt som er 17 år og ni måneder og som nekter å motta livreddende blodoverføring. Han er medlem av sekten Jehovas vitner, og han og foreldrene hans er beredt på å ofre livet hans på grunn av sektens forbud mot blodoverføring. Fiona bestemmer seg for å besøke gutten på sykehuset for å finne ut hvor moden han er og hvor overbevist han egentlig er.

Fiona finner Adam Henry på sykehuset. Han er sterkt svekket av sykdom, men samtidig er han vital og "fit for fight".

"Det slo henne at denne intellektuelt tidlig modne unge mannen simpelthen kjedet seg og var understimulert, og ved å sette sitt eget liv i fare hadde han satt i gang et fascinerende drama der han hadde hovedrollen i hver eneste scene, en forestilling som hadde brakt et opptok av viktige og bedende voksne til sengekanten hans. Hvis det var tilfellet, likte hun ham enda bedre. Den alvorlige sykdommen kvalte ikke vitaliteten hans.

Så hvordan klarte han seg? "Ganske godt så langt." sa hun, klar over at hun tok en sjanse. "Du gir inntrykk av at du vet hva du vil."

"Takk," sa han med spotsk søt stemme.

"Men det er kanskje bare et lite inntrykk." (side 112)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen, men kan legge til at vi i boka får et godt innblikk i hva det vil si å være dommer. Spesielt hvilke dilemmaer en dommer med familierett som spesiale ofte kommer opp i.

"Grådige ektemenn mot grådige koner som manøvrerte seg som nasjoner etter en krig, og grafset til seg så mange verdisaker fra ruinene de bare kunne før den endelige tilbaketrekningen. Menn som skjulte formuene sine på utenlandske konti, kvinner som krevde å kunne leve ubekymret resten av livet. Mødre som hindret barna i å se fedrene til tross for rettskraftige vedtak. Ektemenn som mishandlet kona og barna, koner som løy og var ondsinnede, den ene eller den andre eller begge parter alkoholiserte, eller narkomane, eller psykotiske; og barn igjen, tvunget til å ta omsorg for en forelder som sviktet, barn som virkelig ble utsatt for overgrep, seksuelt, mentalt, begge deler, vitneforklaringene deres som ble vist på en skjerm i retten. Og utenfor Fionas rekkevidde, i saker som var forbeholdt straffedomstoler fremfor familiedomstoler, var det barn som ble torturert, utsultet eller slått i hjel, onde ånder som ble banket ut av dem i animistiske riter, grusomme, unge stefedre som brakk bena på smårollingene foran øynene på sløve, underdanige mødre, og narkotika, drikking, voldsomt husbråk, likegyldige naboer som valgte å vende det døve øret til skrikene, og sosialarbeidere som ikke brydde seg eller hadde for stor arbeidsbyrde til at de kunne gripe inn." (side 138-139)

Fiona er for øvrig en habil pianospiller, men ektefellene sliter med å klare å møtes i musikken. Hun elsker klassisk musikk, han elsker jazz. Er dette kanskje forklaringen på at de ikke klarer å få ekteskapet til å fungere på det mer lidenskapelige planet? Eller handler det om at Fiona også innenfor sitt følelsesliv er for regelstyrt, jurist som hun tross alt er? Jeg tror ikke Ian McEwan har ment dette siste, fordi han ikke pleier å legge opp til stereotype yrkes-klisjéer i sine bøker. I alle fall har jeg til gode å oppleve akkurat dét. Derimot har han beskrevet Fiona som en kvinne som ikke helt har kontakt med sine egne følelser. Hun er god på å løse andres problemer - ikke sine egne. Og så kan vi selvsagt spekulere på om det at hun er barnløs har noe å si. Jeg tenker på hennes veldige fokus på hva som er rett og galt, mangel på fleksibilitet i forhold til egne problemer - ting man vanligvis blir sterkt utfordret på i nærkontakt med barn.

Hva slags bok er egentlig "Barneloven"? Det er mye jus i boka, og sånn sett opplever jeg den som den reneste "godtepose" for jurister. Mange av dilemmaene som Fiona kommer opp i er svært interessante. Ian McEwan skriver som vanlig svært godt og engasjerende, og man får følelsen av at hver eneste setning er grundig gjennomarbeidet. Når McEwan først bestemmer seg for å komme til bunns i noe, gjør han det grundig. Selv savnet jeg nok litt mer om ekteskapet mellom Fiona og Jack, og synes det tidvis kunne bli vel mye oppramsing av juridiske dilemmaer som ikke hadde så mye med plottet i boka å gjøre. Samtidig bidro dette til å tegne et bakteppe - et nødvendig sådan - for å forstå essensen i historien. En annen innvending jeg har er at boka er for kort, og at den stoppet akkurat da det virkelig begynte å bli interessant. Jeg skjønner at vi heller ikke i det virkelige livet får vite slutten - hvordan ting ender - men her følte jeg meg altså ikke rent lite snytt. Akkurat hva jeg følte meg snytt for, kan jeg dessverre ikke røpe uten risiko for å spoile handlingen i boka. Og kanskje er boka også litt for politisk korrekt, noe jeg ikke ville ha forventet av McEwan ... Jeg ble på en måte ikke like rystet som jeg forventer å bli når jeg står overfor en Ian McEwan-bok av kjent merke.

Min konklusjon er like fullt at Ian McEwan atter har levert en solid bok, selv om dette ikke er hans beste. Jeg skulle som sagt ønske at boka hadde vært litt tykkere og at vi hadde fått vite mer om hvordan det gikk med hovedpersonene i boka. Ikke nødvendigvis "til slutt", men et bitte lite stykke lenger på veien ...

Barneloven er dramatisk på en stillferdig måte. Begivenhetene som skildres er virkelighetsnære, og handlingene som følger følelsene til Fiona er troverdige så det holder. Tvil og skyldfølelse er et tema i romanen, men det er også en roman om en ung manns søken etter ny mening i livet, når den som har vært brutalt blir tatt fra ham.