Bokelskere.no

Engasjerende roman fra Iran. Lærte mye om Irans nyere historie. Interessant far-sønn forhold. Godt å se at pocket-utgaven har et litt bedre omslag enn 1.utgaven.

Har tidligere startet en tråd hvor jeg lurte på hva som menes når en bok beskrives som lavmælt. Nå vet jeg. Dette er en bok som ikke bruker de helt store ordene for å beskrive sterke hendelser og situasjoner. Forfatterens språk gjør at det heller ikke er nødvendig. "Min fars notatbok" er på mange måter en veldig god bok, på det nærmeste fantastisk, men den griper allikevel ikke tak i meg sånn umiddelbart. Kanskje dette er en bok som må synke inn, bruke tid på å komme under huden på en. For min del ble dette en tanke for lavmælt og jeg er redd den er glemt imorgen. Det eneste jeg virkelig kjente i hjertet var siste avsnitt. Istedenfor at ordforklaringene står nederst på hver side, er de samlet bakerst i boka. Dette syns jeg ble tungvint og man mister flyten i lesinga av å måtte bla frem og tilbake.

I et hellig fjell - i dypet av Persia - finnes det en hule med en mystisk spikerskrift. Aga Akbar, en døvstum gutt fra fjellet, utvikler sin egen skrift med disse symbolene og skriver lidenskapelig om sitt liv. En generasjon senere blir Ismael besatt av å forstå farens notatbok.

En stemningsfull og tankevekkende historie, som forteller med selvbiografiske trekk, om det komplekse forholdet mellom en døvstum far og en sønn. Landskapet i Iran, dens kultur, religion og konflikt, er godt sammenvevd med det daglige livet. Oversettelsen er god og prosa flyter lett.

Svært tankevekkande bok

Ei veldig god bok frå Kader Abdolah, ein iransk flyktning og forfattar, busett i Nederland. Boka handlar om ein flyktning frå Iran som bur i Nederland. Han har fått tilsendt nokre kladdebøker med nedtegnelsar som faren, som er død, hadde gjort opp gjennom livet. Problemet er at desse er skrivne i ei slags spikerskrift. Faren, Aqa Akbar, var ein døvstum teppereparatør og hadde aldri lært å lese og skrive, men etter han såg ei eldgammal innskrift, laga han si eiga skrift. Sonen, Esmaìl, vil skrive faren si historie og må prøve å tolke skrifta.
Vi får ei fin historie om faren sin oppvekst og ungdom, og etterkvart om familielivet med kone og barn. Esmail hadde eit nært forhold til faren. Han tok vare på han, var delvis tolken hans og prøvde å få han til å forstå verda og samfunnet.
Etterkvart kom Esmail til Teheran på universitetet, og kom inn i motstamdsrørsla mot regimet. Noko som førte til at han måtte flykte frå landet.
Dette er ikkje berre ei familiehistorie. Boka har eit bakteppe av iransk historie og kultur frå fleire tiår idet 20ende århundre, opp til år 2000. Tida med dei to siste shahane, Mosadegh og Khomeini.
Ein medrivande, godt skriven roman som burde interessere mange!