Bokelskere.no

Banevokteren har mistet hustruen sin i spanskesyken, og Marie, som fremdeles er å regne som et barn, har vært nødt til å ta over morens ansvar. Marie er pliktoppfyllende og flittig, tar seg godt av lillesøsteren Karen, men savner å kunne være sammen med jevnaldrende og leke. Hun går i stadig frykt for at faren skal sette bort henne og lillesøsteren, slik han gjorde med lillebroren Torbjørn. Derfor anstrenger hun seg til det ytterste for å være flink.

Da moren levde, spilte faren fiolin på kafeen hver lørdag, mens hun og søsteren sang, men nå påstår han at musikken forsvant med moren.
Da bestemmer Marie seg for at hun og Karen skal gå til kafeen alene.

På kafeen treffer de en kvinne som skal få en stor betydning for videre handling.

Banevokterens døtre er en litt trist bok, men også festlig. Jeg koste meg under dialogene mellom de to søstrene, hvor det så tydelig kom frem hvem som er yngst og hvem som er eldst, og konfliktene som oppstår på grunn av dette. Marie og Karen har et godt forhold til hverandre, de finner på både morsomme og alvorlige ting sammen, men det blir alltid gjort i god mening.
Marie har gode samtaler med faren, som sørger, men er glad i døtrene sine.

Jeg likte boka godt, det er så mye bedre å høre på en lydbok når det er hørespill enn når det er en stemme. Boken var kort, noe som var greit, siden jeg hørte korte intervaller av den, på fly, hotell osv.

Dette var i det fulle og hele en gripende fortelling, som jeg ikke er redd for å anbefale, og gir den en sterk femmer.