Bokelskere.no

Biografier vil alltid ha forskjellig vinkling: Noen på hva vedkommende har utrettet eller produsert, andre har menneske bak artisten/politikeren/kjendisen og noen forteller en historie.

Her er jeg ikke sikker på vinklingen, og boka oppleves som ufokusert. Åge Aleksandersen har levd et fantastisk liv på flere måter: Han har en helt spesiell oppvekst/barndom som nok har gjort han til et like spesielt menneske. Han har laget fantasktisk musikk. På grunn av tiden han har levd på var han en av de første som kunne leve av musikken og han har opplevd rockens fødsel og barndom.

Jeg opplever at forfatteren prøver å dekke alle disse aspektene, og det gjør at boken blir uklar og lite fokusert. Feks synes jeg at siden dette er en lydbok, burde det å fokusere på musikken (og tekstene) og den musikalske utviklingen ha vært perfekt for dette mediet. Det er ikke gjort. Det er en del musikk med, men den er ikke plassert kronologiske, vi får ikke høre musikken det skrives og flere av sangene er kun utdrag.

Samme gjelder dette med rockens historie. Det er en god del referanser til annen musikk - uten noen form for musikk inkludert. Det er også stadige referanser til Bruce Springsteen, som det er mange paraleller til. Men jeg opplever at dette blir for "tynt" for at det skal greie å sette Åge Aleksandersen inn i en historisk kontekst - og da blir spørsmålet: Hvorfor er det med? Som kuriosia?

Også barndommen og det personlige livet til Åge er en sterk og veldig spesiell historie. Jeg opplever ikke at forfatteren har store nok litterærer evner til å skriv om dette på en troverdig måte. Et eksempel er at faren omtales som en "snill mann" rett etter at det er beskrevet hvordan han kunne finne på å slå ut tennene til moren. Jeg skjønner at dette er et forsøk på nyansere menneske bak voldsutøveren - og alle mennesker er mer enn bare en ting. Men dette er dårlig litteratur. Samme gjelder andre personlige ting som forholdet til svogeren, kona, barna, moren som voksen, utroskapen etc Selvfølgelig greit å ha fokus på andre ting, men har man først åpent for en personlig vinkling litterært, må man greie å skrive om det også.

Og musikerene i bandet. Alt, alt for mye fokus på dem. Her heller greier ikke forfatteren å enes om vinklingen: Skal han skrive om Åge som arbeidsgivere? Skal han skrive om det musikalske bidraget til hver enkelt? Eller om Åge sitt forhold til personene som menneske? Boken tar litt av alt her også, noe som fører til samme sammenrøringen av alle vinkler som beskrevet på de andre områdene.